Uu-podcasten: Ulik

Innledning

Erling: I dag skal vi snakke med Ingvild Sivertsen, Anders. Er hun naboen din?

Anders: Nesten. Hun bor i luftlinje, noen hundre meter fra meg.

Erling: Var det slik du fikk kontakt med henne?

Anders: Ja, jeg møtte på henne tilfeldig. Det er fem år siden. At hun skal møte oss i dag, det er tilfeldig. Jeg har ikke tatt kontakt med henne. Det var en fyr i handikapforbundet som tipset om at hun burde komme til oss. Det er et tips.

Erling: Hvilken funksjonsnedsettelse er det hun strever med?

Anders: Hun har veldig redusert mobilitet og motorikk. Så hun sitter i en heftig motorisk rullestol.

Erling: Som vi i etterkant fant ut koster 300 000 kroner.

Anders: Ja, vi har snakket mye om priser i dag. Både på toastjern og rullestoler og musikkanlegg. Vi skal ikke røpe for mye. Hun har masse utfordringer knyttet til det. Vi skal lære litt om hvilke utfordringer hun har til teknologien.

Erling: En veldig kjekk samtale.

Anders: Ja!

Erling: Skal vi få gang?

Intervju

Sykdom og skade – Klippel–Feil-syndrom

Anders: Hallais og velkommen til oss.

Ingvild: Takk.

Anders: Jeg tror bare jeg begynner med den lille historien som du hadde friskt i minne, da vi ble kjent, i den grad vi kjenner hverandre. Begge var ute og luftet hundene. Når en har hund, så er det lett å komme i kontakt med hverandre. Da har en felles …

Erling: Det er ikke like lett med katter.

Anders: Nei, hehe.

Erling: Jeg har tre av dem.

Anders: Og du kommer ikke i kontakt med kattefolk?

Erling: Stemmer det.

Anders: Vi hadde begge hver vår fuglehund. Din ble så giret på å se oss, at han … hva var det du sa?

Ingvild: Selen røyk. Det var en gammel sele til den forrige hunden. Hun var så sterk at hun revnet hele selen.

Anders: Du sa at hun var så sterk at hun klarte å velte en rullestol?

Ingvild: Det finnes noen rullestoler av dette merket som jeg sitter i nå, som heter Permobil, som har kallenavn Trax. Den er mye større enn denne, og veier sikkert mye mer enn denne. Denne som jeg sitter i nå, med person og alt, veier over 300 kilo. Det var mye krefter i henne.

Erling: Du er inne på det. De som hører på nå kan ikke se deg. Kan du fortelle litt om hvilke funksjonsnedsettelser du har.

Ingvild: Jeg har ryggmargsskade. Fikk det i 2013. Jeg var gående frem til 2016. Jeg har et veldig sjeldent syndrom òg.

Erling: Hva heter det syndromet?

Ingvild: Klippel–Feil-syndrom. Det er sjeldent. Det er mest vanlig i USA. Da Mor var gravid, så var hun kanskje syk en dag, så kan jeg ha fått dette syndromet. Jeg er litt usikker på hva det gjør. Det gjør nakken kortere. Skjelettet der holdt på å drepe meg, fordi det var blitt så lite plass. Jeg måtte hasteopereres i 2013, det året da jeg fikk ryggmargsskaden. Jeg snakker litt dårlig.

Anders: Du snakker veldig bra. Er dette helt uavhengig?

Ingvild: De sier at jeg fikk ryggmargsskaden fordi jeg ikke tålte operasjon. Det var i 2016, da var jeg på en leir, ved Sunnaasstiftelsen, som heter Camp spinal. Da skulle jeg være leder. Jeg satt i en manuell rullestol rett foran en pult. Da veltet tippesikringene mine. Eller, de sluttet å fungere. Jeg landet med nakken rett i en pult og ble lam igjen. Så jeg måtte på ny opptrening på Sunnaas. I slutten av det oppholdet hadde det nok begynt å vokse … med dette syndromet kan du få væskefylte lommer, som de kaller for syringomyeli i ryggmargen. Kirurgen hadde sagt fra til Sunnaas at de burde følge med, men det skjedde ikke. Da jeg kom hjem, ble jeg hasteinnlagt fordi jeg ble så dårlig. Det gjorde at jeg nå sitter i rullestol på fulltid. Det eneste jeg klarer å gjøre er å bevege hånden min.

Erling: Den ene hånden?

Ingvild: Jeg klarer den andre òg. Men den er mer «vissen». Jeg kjenner en del av den. Jeg klarer ikke å strekke den ut like bra. Litt av en historie.

Erling: Det er litt av en historie.

Ingvild: Men jeg klarer meg helt fint.

Erling: Det er et godt utgangspunkt.

Rullestolen med ståfunksjon

Erling: Du fortalte at stolen din kunne få deg til å stå?

Ingvild: Siden jeg ikke klarer å gå lenger, så kan føttene vri seg inn i feil vinkel dersom jeg aldri bruker dem. Gå innover, i stedet for normalt. Det har føttene mine begynt å gjøre. Selv om jeg har ryggmargsskade, så har jeg noe som heter inkomplett skade, som betyr at jeg kan bevege litt på beina. Jeg har følelse i hele kroppen. Så hvis jeg ikke står, så sier kroppen ifra.

Anders: Så det er behagelig for deg å reise deg opp?

Ingvild: Nei, jeg hater det. Men jeg må jo.

Erling: Er det mer for å få blodsirkulasjonen i kroppen du gjør det?

Ingvild: Det er mest fordi at beina ikke skal vri seg.

Erling: Du gjør det ikke for å nå ting opp i hyller? Det er ikke på grunn av det praktiske?

Ingvild: Nei, jeg klarer ikke å strekke meg opp. I dag stod jeg og så på MacGyver.

Erling: Den gamle MacGyver?

Ingvild: Det er han som er best!

Erling: Hva er det han heter?

Ingvild: Det vet jeg ikke.

Erling: Vet du hva MacGyver heter til fornavn?

Ingvild: Nei.

Erling: Det er én episode der han er i fengsel, så er det en som spør ham, hvorfor heter du bare MacGyver? Han skammet seg sånn over fornavnet. Hva var det da? Det er Angus. Så han heter Angus MacGyver. Det er funfact!

Digitale verktøy – Tobii Dynavox

Erling: Jeg spurte det såvidt før vi begynte, om digitale flater, hvordan du bruker de. Hva bruker du dem til?

Ingvild: Jeg har, som vanlige folk, mobil og nettbrett, som jeg bruker veldig mye. Siden jeg ikke klarer å bruke hendene så mye, så kan jeg få Siri til å si det for meg. Fordi jeg blir veldig sliten. Det er kun langefingen jeg klarer å skrive med. Så hvis jeg skal skrive mange sider av et eller annet, så får jeg enten Siri til å hjelpe på nettbrettet, eller så har jeg et hjelpemiddel som heter Tobii Dynavox. Det er en data som du kan styre med øynene. Den kan snakke for deg. Jeg har dager der stemmen min kan forsvinne helt.

Erling: Hvorfor det?

Ingvild: Jeg vet ikke om det har noe med syndromet å gjøre, fordi jeg har så liten lungekapasitet. Jeg bruker veldig mye den dataen der, og det er jo fantastisk. For omtrent en måned siden så fikk jeg noe som heter utlagt tarm, da ble det texas med ny operasjon. Da var jeg ganske dårlig, og klarte ikke å bevege noe på hendene mine, fordi de var så hovne. Da er det kjempekjekt med en data som registrerer øynene. Du kan gå inn på Netflix, du sende meldinger og du kan ringe og sånn.

Erling: Brukte du maskinen før operasjonen?

Ingvild: Ja.

Erling: Hvor vanskelig er det å lære seg noe slikt?

Ingvild: Det var vanskeligere med de tidligere modellene enn den jeg har nå.

Erling: Hva har de gjort nå?

Ingvild: Jeg tror nok det er selve systemet som er blitt enklere å styre. Men jeg elsker tekniske ting, så det er jo … Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få opplæring av han som skulle lære meg denne dataen, så sa han bare at han ikke trengte å komme, fordi jeg fikset det helt selv. Jeg har lært alt helt selv, fordi jeg synes det er så spennende å finne ut av.

Erling: Det er en stor fordel for deg. Det er mange som er redd de nye teknologiske greiene og orker ikke å sette seg inn i den kompleksiteten. Du at at du setter på Netflix. Hvordan er denne satt opp?

Ingvild: På den dataen så er det en sensor nederst på skjermen, en rød laser som registrerer hvor du ser på skjermen. Så kommer det en meny på enten venstre eller høyre sider, der det står «Gå inn på Netflix», eller gå ned eller play og sånn.

Erling: Hvordan klikker du?

Ingvild: Jeg ser bort på knappen, så teller den ned 3–2–1 og da aktiveres den.

Erling: Du ser lenge nok på den.

Ingvild: Ja. Men jeg vet at vanlige folk som prøver datamaskinen min, de får det ikke til.

Erling: Det kan jeg tro.

Anders: Jeg har prøvd slik selv, med blunking som klikking. Det er jo innebygget øyestyring i Macene, det kom for ikke så veldig lenge siden. Jeg tror nok at Tobii som er spesiallaget for dette, er bedre. Det er ikke alle som har en Tobii. Det er kanskje et tips til andre som har problemer med hendene, det er mulig å bruke øynene.

Kommentar: Her bommer Anders litt. Det er mulig å styre brytere med øynene, men ikke muspekeren. En Mac, iPhone eller iPad er derfor ikke et alternativ til Tobii Dynavox.

Erling: Når du skriver, er det da et tastatur som du henter opp på skjermen?

Ingvild: Det er et tastatur. Enten bokstavene, eller ordforslag. Da ser jeg på hvert enkelt ord, så skriver den det for deg. Så er det en knapp på høyre side hvis jeg vil si noe til assistentene, som er inne hos meg, så kan jeg trykke på den knappen, så snakker dataen for meg. Jeg er kjempeglad for det hjelpemiddelet der. I 2018 ble jeg operert i Nederland, fordi det var noe øverst i ryggmargen som de ikke kunne gjøre her i Norge. Det gjorde de via munnen i Nederland. Da måtte jeg ligge på respirator etterpå. Så da gadd ikke jeg å snakke. Da var det kjempekjekt å bruke den dataen. De i Nederland var helt imponerte at Norge virkelig hadde slike hjelpemidler.

Erling: Den kunne ikke oversette til nederlandsk?

Ingvild: Vi prøvde å finne en stemme som kunne det, men det ble engelsk og norsk. Det er ikke alt den klarer å uttale riktig. Slik som min forlovede Christoffer, når han skal si det, så sier han Kerristoffer, så det høres helt rart ut. Så jeg tror jeg må skrive Christoffer med K i stedet for Ch.

Erling: Du lærer deg noen slike triks, sikkert.

Anders: Nå må vi huske på, Erling, at neste gang vi inviterer folk, så skal vi be dem ta med seg det utstyret de har.

Erling: Du må huske det.

Anders: Ja, det er jo min jobb. Vi har hatt flere tilfeller nå der jeg har tenkt at det hadde vært kjekt å få demonstrert denne Tobiien. Hvis vi inviterer deg tilbake …

Ingvild: Det er et stativ, på størrelse med Macen på en måte.

VG og Word

Anders: Er det din eneste datamaskin, eller har du en annen i tillegg?

Ingvild: Jeg har en annen vanlig laptop, jeg òg.

Anders: Hva bruker du den til?

Ingvild: Jeg går på et dagsenter, og da har jeg skrevet ting på Word for dem. Den har òg en sensor på USB, som du tar rett foran skjermen på en vanlig PC.

Anders: Så på Tobiien din, så kan du ikke skrive i Word?

Ingvild: Jo. Det går fint det òg. Det er som en vanlig PC, vil jeg si. Jeg vet ikke hvor mye plass det er på den. Den gamle modellen var galtreg dersom jeg skulle inn på VG eller noe slikt. Den nye er akkurat som en vanlig PC, men den er jo en svær klomp. Hvis den faller på deg så kjenner du det.

Erling: Du sier at du leser VG. Må du gjøre noen tilpasninger for å kunne lese VG?

Ingvild: Nei, det er bare at jeg ser på de forskjellige knappene. Så dobbeltklikker jeg hvis jeg vil gå inn på internett. Du ser på skjermen der du vil trykke, for å skrive adressen. Tastatur og det. Når du har kommet inn på siden, og vil scrolle deg nedover, så er det òg en knapp du kan trykke på. Når jeg ser opp eller ned, så beveger den seg.

Erling: Hvordan er det å treffe det du skal klikke på?

Ingvild: Jeg greier det ganske fint, men Christoffer prøvde her om dagen, men han slet litt. Han skulle prøve å ta av dataen for meg. Da måtte jeg gjøre det. Han greide det ikke. Den kalibreres for person til person. Når den er vant med øynene mine, så fungerer det ikke når Christoffer prøver. Jeg tror han skjeler litt.

Erling: Det er ikke slik at det frustrerer deg litt at den lille knappen eller den lille lenken er vanskelig?

Ingvild: Jeg merker av og til at dersom jeg er trøtt, at det er vanskeligere å treffe.

Anders: Så du liker store knapper? Kanskje et dumt spørsmål.

Ingvild: Hvis du er stuptrøtt. Jeg klarer nok å bruke den når jeg er trøtt òg. Da jeg var på sykehuset og hadde fått litt medisiner i meg, så trykket jeg på noe helt annet. Jeg husker at Netflixen plutselig gikk på fullt volum, og de måtte stenge døren fordi jeg hadde trykket på feil knapp.

Apple TV

Anders: Nå har du nevnt noen tjenester. Det er Erling og meg interessert i. Du har nevnt Netflix og VG. Skal vi begynne med det gode eller dårlige. Vi begynner med det gode. Er det noen tjenester du opplever som spesielt enkle og gode? Av alt du bruker. Nettsider, verktøy, sosiale medier, Word eller.

Ingvild: Jeg synes Apple TV-en er veldig grei for min del. Den kan jeg styre fra telefonen. Du må ikke ha en kontroll. Den kontrollen som følger med, klarer ikke jeg å trykke på. Da bruker jeg telefonen, den kontrollen som er i telefonen.

Anders: Den er bedre for deg. Apple har jo fått litt kritikk for den kontrollen. Jeg vet ikke om det er den du har. Én av dem.

Ingvild: Den nye.

Erling: Den aller nyeste? De kom nettopp ut med en ny. Den med den sorte firkanten på toppen. Den liker ikke jeg noe særlig.

Anders: Den nye da?

Erling: Dette kan jeg egentlig ikke. Jeg tror den er mer knappebasert. Den vi snakker om nå baserer seg mer på touch.

Anders: Det er jo det de har fått litt kritikk for.

Erling: Ja, denne her helt ny.

Ingvild: Jeg har den i midten da.

Anders: Apple TV er bra. Ikke veldig overraskende.

Erling: Det som er fint her er at den er bra fordi de gir en alternativ måte å bruke den på. Det er derfor du synes den er bra.

Ingvild: Ja.

Erling: Det er noe vi forfekter, at det er mulig å nå informasjon på flere måter.

Ingvild: Jeg har både tv i stuen og på soverommet, i en 40-kvadrats leilighet. Hvis jeg plutselig har smerter en natt, så er det bedre at jeg setter meg en time og ser på tv og prøver å tenke på noe helt annet, enn at jeg ligger og tenker på hvor vondt jeg har det.

Stereoanlegget Naim

Anders: Har du mye smerter?

Ingvild: I perioder. Jeg klarer som regel og fokusere dem vekk ved å tenke på kjekke ting. Det stereoanlegget jeg har er veldig kjekt og lett å bruke.

Anders: Kjekt for deg, kanskje ikke så kjekt for naboene?

Erling: Skrur opp Netflix og anlegget.

Ingvild: Hun pleier ikke å klage så mye, hun naboen min. Heldigvis. Jeg vet hvor høyt jeg kan ha det før hun sier ifra, så da er det greit.

Erling: Hvordan bruker du det?

Ingvild: Det er slik at jeg kan styre det fra nettbrett og telefon. Jeg klarer ikke å komme bort til anlegget og trykke på det selv.

Erling: Sonos eller?

Ingvild: Det heter Naim.

Anders: Er det noe ala Tobii, at det er spesiallaget?

Ingvild: Nei, det er dyre greier.

Erling: Når du skal kjøpe det anlegget, da har du noen kriterier som kanskje ikke er viktig for andre?

Ingvild: Jeg elsker jo film og alt slikt, så jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha et anlegg som du hører godt. Hver dag når jeg har stell fra morgenen av, så er det full rock på full guffe.

Anders: Hva er favoritten da?

Ingvild: Jeg liker veldig godt Sabaton.

Erling: Hæ? Hvilken sjanger er det? Det høres hardt ut.

Ingvild: Det er rock. Det er ikke så hardt. Volbeat, kjenner dere de?

Anders: Ja, de kjenner jeg. De er danske.

Ingvild: Det er omtrent samme sjanger. Disse er svenske. De spiller det meste på engelsk.

Erling: Før du hadde det anlegget, og skulle bestemme deg for å finne et anlegg, hvordan gikk du frem?

Ingvild: Faren min er glad i anlegg. Jeg visste hvilken butikk han handler i, så det var enkelt.

Erling: Hvilken butikk er det?

Ingvild: Jeg tror den heter Avarer i Sandnes.

Erling: Jeg hadde gjettet Hifiklubben.

Anders: Det er den som ligger rett med …

Ingvild: Platou.

Anders: Der er det en slik feinschmeckerbutikk.

Erling: Nettopp. Når vi google Naim etterpå nå, så ser vi hvor mye det koster.

Anders: Da vet vi hvor mye penger du bruker på anlegg.

Erling: Dette å kunne styre det med app, var det et kriterium.

Ingvild: Jeg tror ikke jeg tenkte så mye på det. Jeg kunne kjøpt et billigere anlegg, men jeg skal jo leve og ha det bra, så da ville jeg ha god lyd.

Brødrister

Erling: Jeg er så enig. Jeg har gjort mitt sykeste kjøp nå nettopp, av samme grunn. Jeg er veldig glad i brød. Liker godt toast. Ingen har løst dette med toast på en god måte. Du har de med to i, og de med fire i. Jeg spiser minst fire på rappen. Jeg vil kunne toaste fire stykker. I en annen podkast jeg lager, Flisespikkeriet, så har jeg greid ut mye om dette. Jeg har gjort mitt mest ekstravagant kjøp noensinne, jeg har kjøpt en fireskivers brødrister til 4249 kroner.

Ingvild: Det var halvparten av anlegget.

Erling: Hehe, ja sant.

Anders: Der gikk vi fra musikkanlegg til Erling sin brødrister.

Erling: Når det er noe du setter pris på, så er det verdt å legge penger i det.

Anders: Hvor bra kan en brødrister bli?

Erling: Det får vise seg når jeg får den.

Anders: Har du ikke fått den enda?

Erling: Nei, jeg håper jeg får den i disse dager.

Anders: Du får invitere på toastfest.

Ingvild: Kanskje du blir toastmaster.

Anders: Hahaha.

Messenger med øynene

Anders: Er det noen andre tjenester som du irriterer deg over eller gleder deg over?

Ingvild: Hvorfor har de gjort det slik? Nei, dette er deilig. Eller …

Anders: Jeg fikk jo tips om å kontakte deg, og så var det en liten tråd på e-post, og så svarte du på Facebook. Da fant jeg ut at dialogen der gikk mye enklere. Du foretrekker Messenger fremfor e-post?

Ingvild: Det er fordi Messenger er inne på Tobiien.

Anders: Ahh.

Ingvild: Ikke mailen. Hvis jeg skal inn på mailen så må jeg inn på nettleseren. Mye mer tungvint, derfor gjorde jeg det via messenger.

Anders: Så de meldingene du har skrevet til meg, har du skrevet dem med øynene?

Ingvild: Ja.

Anders: Akkurat.

Erling: Foretrekker du å skrive med øynene, eller Siri?

Ingvild: Øynene?

Erling: Går det fortere?

Ingvild: Det går mye raskere. Siden venstrehånden er den eneste hånden jeg kan bruke, så er det fort gjort å få senebetennelse i den, så da bruker jeg heller øynene slik at jeg kan hvile kroppen. Det hadde ikke noe med Siri å gjøre. Jeg liker bedre å bruke den hvis jeg sitter i stolen, kontra det å skrive lange meldinger med fingrene selv, fordi det blir jeg sliten av.

Mobilholder på rullestolen

Anders: Jeg ser du har gjort noe veldig smart. Du sitter i en rullestol, og så har du telefonen din på fanget, og så har du en reim som du har festet til en annen reim. Vi hadde besøk av en du kjenner, Per Åge, i en tidligere episode. Han hadde òg en mobiltelefon i en veske på siden der, og han sa at når han mister den, hvis ikke han har noen han kan spørre om hjelp, da er det kjørt. Her var jo løsningen veldig enkel.

Ingvild: Jeg må ta bilde og sende til ham.

Anders: Du må skrive til Per Åge hvordan det skal gjøres.

Erling: En løsning på det problemet.

Ingvild: Jeg har funnet ut det, hvis jeg skal ut på Kiwien, hvis jeg kommer tilbake til boligen og døren er stengt, så klarer ikke jeg å trykke på knappene som er utenfor bygget. Da må jeg ha telefonen. Jeg klarer ikke å ta opp i lommene som er på siden. Derfor må jeg ha det foran meg.

Anders: Vi spurte ham om hvorfor ikke telefonen er fastmontert.

Ingvild: Det går an.

Anders: Men du vil ikke det, eller?

Ingvild: Jo, jeg har det hjemme. Der har jeg et brett som jeg bruker når jeg står eller spiser, der har jeg en mobilholder. Den har vi boret rett ned i bordet. Den var egentlig i veien når jeg skulle kjøre inn i bilene. Det gjorde at jeg kjørte skjevt ut av bilene.

Erling: Mobilholderen gjorde at rullestolen ble bredere?

Ingvild: Ja. Når du skal være bak i en taxi der det er kun plass til rullestolen. Jeg sliter med joysticken min, som er litt bred.

Anders: Den er ganske nett den rullestolen, må jeg si.

Erling: Er det en standard bredde? Du må ikke ha rullestoler som er over en viss bredde, for å kunne bruke heis og taxi?

Ingvild: Jeg vet ikke. Denne er standardmålene som står på internettsidene. Hadde du hatt en bredere stol så hadde du ikke kommet inn i heis eller noe. Det er nok en plan med å ha de slik som de er.

Permobil og Playmobil

Anders: Nå kommer dagens dummeste spørsmål.

Erling: Nå trodde jeg at du skulle komme med en funfact bedre enn Angus.

Anders: Nei, det kan bli en funfact. Denne rullestolen heter Permobil. Det er noen leker som heter Playmobil, som vi kaller for Playmo. Jeg har observert at det er nesten, om ikke samme, skrifttype. Er det en sammenheng mellom lekene Playmobil og rullestolprodusenten Permobil?

Ingvild: Det vet jeg ikke.

Erling: Det hadde vært bra om du hadde plukket opp dette, og det stemte.

Anders: Det kan jo fortsatt være slik.

Erling: Skal jeg ta et kjapt søk, er det lov det?

Anders: Ja, det er juks.

Ingvild: Vi skulle spurt Jan Erik i Permobil.

Anders: Et googlesøk kan jo ofte ødelegge en god diskusjon. Nå tok nysgjerrigheten overhånd her, Erling.

Erling: Jeg finner ingen kobling.

Anders: Har jeg rett i at det er samme logo?

Erling: Ikke samme. O-en i mobil går nedover. E-en er tiltet.

Anders: Er ikke bokstavene tykke?

Erling: Jeg ser på dem nå. Den eneste likheten er at begge har liten p. Resten er forskjellig.

Anders: Nå er jeg uenig.

Erling: Dette er bra podkast.

Anders: Nei, derfor må jeg beskrive det. Begge er blå. Begge har tykke bokstaver. Alle er i minuskler. Men jeg trodde skrifttypen var mer lik. Jeg hadde nok feil.

Erling: Det kan være at vi klipper bort det segmentet.

Anders: Hvorfor?

Erling: Jeg vet ikke. Jeg må høre om det er verdt lytternes tid å snakke om Playmobil og Permobil.

Anders: Det kunne jo være et merke som Stiga, som lager alt mellom himmel og jord. De lager fotballspill og plenklippere.

Erling: Samsung er jo òg et slikt konglomerat som lager alt.

Ingvild: Har du sett på lekene til ungene mine, siden du spør om det?

Anders: Ja, de er glad i Playmo. Men jeg er litt opptatt av logoer. Jeg legger merke til de. Så har jeg tenkt om det er en liten sammenheng. Nå har vi fått avkreftet det, så da ble ikke det en fun eller fact.

Erling: Stemmer det. Det ble en observasjon.

Innstillinger på telefon og nettbrett

Anders: Har du noen innstillinger på telefonen eller nettbrettet ditt som forenkler bruken?

Ingvild: Siri kan si ifra hvem som ringer til meg. Hvis jeg er opptatt i stell eller noe slikt. Det er jo mest Christoffer som ringer til meg. Det er veldig greit å kunne stille inn det. Da vet jeg om det er noe viktig jeg må ta, eller om det kan vente litt.

Anders: Det er en fin hjelp det.

Ingvild: Jeg har ikke brukt den så lenge, den fant jeg ut i går kveld.

Anders: Hehe, ganske ferskt.

Erling: Hvor ofte tenker du på om det finnes bedre måter å gjøre noe på?

Ingvild: Jeg vet ikke.

Erling: Hvordan oppdaget du det?

Ingvild: Jeg fikk ny Ipad. Så hadde kameraet zoomet inn på meg på Facetime, så jeg hadde blitt skurrete når jeg hadde snakket med Christoffer, da gikk jeg inn på Facetime og der stod det at den kunne lese opp hvem som ringte til meg.

Erling: Så du oppdaget det tilfeldig.

Ingvild: Så hvis jeg lurer på noe, så er det Landsforeningen for Ryggmargsskade sin Facebookside. Og så er jeg med i en gruppe som heter Positivt rullende. Der kan du spørre om alt mulig. En dag da stemmen min hadde forsvunnet helt, og jeg ikke orket å bruke Tobiien, da spurte jeg om hjelp. Da var det en som spurte hvorfor jeg ikke brukte Siri. Da jeg kikket på alle alternativene som var, så var det veldig mye forskjellig som hun kan hjelpe med. Og så er det en tilgjengelig-knapp, som er litt usynlig, som gjør at du kan gå inn på volum og du kan slå av telefonen og sånn, uten å trykke på siden. Jeg klarer ikke å ta skjermbilde med begge sideknappene. Da er det bare å trykke på den knappen på skjermen.

Kommentar: Denne knappen heter AssitiveTouch.

Anders: Det er en knapp som du aktiverer i tilgjengelighetsinnstillingene på telefonen. Har du vært inne der selv og funnet ut av det? Vet du hva som finnes i disse innstillingene?

Ingvild: Jeg er ikke sikker på hvem som ga meg tips om det. Etter at jeg fant ut dette, så har jeg brukt en del av de hjelpemidlene, de innstillingene.

Anders: Det er jo veldig mange innstillinger. Jeg har opplevd flere ganger i det siste, mennesker som har behov for ulike innstillinger, som ikke er klar over mulighetene. Senest i dag, helt banalt. Jeg hadde intervju med ei som har redusert syn, hørsel og motorikk. Hun var ikke klar over vanlig forstørring av tekst.

Ingvild: Det er jo kjempekult at du kan gjøre det.

Anders: Ja, og Per Åge, han sliter med at fingeren sklir når han skal trykke på en knapp. Inne på iOS, så kan du bestemme om det er der fingeren starter eller slutter, som skal registrere trykket. Og når jeg sa det til ham, så sa han wow.

Erling: Nå gikk lyset opp for Ingvild òg!

Anders: Å, du visste ikke heller dette?

Ingvild: Nei, og det kan være bra for meg òg.

Erling: Dette har vi snakket om i andre episoder. Dere må finne ut av dette selv. Det er tilfeldig da du fikk ny Ipad. Du er med i et forum, hvor du plukker opp noen tips. Vi har snakket med folk som er med i en forening, hvor de deler tips med hverandre. Da tenker jeg, hvorfor er det ikke mer informasjon om dette fra Hjelpemiddelsentralen eller lignende?

Ingvild: Det skulle jeg òg ønske.

Anders: Alle gamle som nå sitter og krangler med teknologien, som ikke får det til. Hjelpen er ganske nær. Du må være litt som deg, være litt nysgjerrig, være glad i teknologi.

Erling: Tørre og prøve.

Anders: Og det gjør ikke alle.

Erling: Langt ifra.

Anders: Jeg tror ikke Nav ringer rundt til de som har …

Erling: Jeg vet ikke hvordan dette skulle vært løst, men det kunne gitt mye livskvalitet, hvis de får vite om mulighetene som ligger i disse digitale dingsebomsene.

Ingvild: Derfor er det greit å gå inn på Facebook og spørre om det du lurer på. Det er så mange som svarer og hjelper. Jeg får svar innen fem minutter. Plutselig er det det som må til for å få det i orden.

Erling: Da må du må vite at dette kan gjøres på en bedre måte, før du spør. Og du må vite at disse gruppene finnes.

Ingvild: Jeg anbefaler de gruppene, Positivt rullende og Landsforeningen for Ryggmargsskadde.

Anders: Du er tidligere eller aktiv i Handikapforbundet?

Ingvild: Jeg er medlem. Jeg håper å bli med i styret og sånn igjen.

Anders: Du var i styret?

Ingvild: Ja. Det var bare det at jeg ble så dårlig fysisk. Da jeg skulle operere ble det for mye for meg.

Anders: Det er viktig å si nei.

Fremtiden

Anders: Du er jo en teknologioptimist. Det er ikke mange år siden vi ikke hadde Tobii og disse telefonene. Hva tror du om fremtiden? Hvor bra blir dette?

Ingvild: Jeg håper det blir bedre og bedre. Når jeg skal inn på restaurant, at dørene kan åpne seg ved at de registrerer at noen er utenfor. Det hadde vært stort.

Erling: Der finnes jo teknologien?

Ingvild: Ja, og jeg har fått vedtak på at jeg skal få motorisert dør. Det blir nok i neste bolig.

Anders: Jeg hørte i går at det var 30 treningssenter i Danmark som har fått ansiktsgjenkjenning. Når du kom til treningssenteret, så registrerte det ansiktet ditt, og tok to sjekker – er du medlem og har du tatt koronavaksinen.

Erling: Oi.

Anders: Dette ble omtalt i personvernøyemed, at det var litt over kanten. Det er jo teknologi som øker tilgjengeligheten.

Ingvild: Jeg synes det høres litt voldsomt ut.

Anders: Det gjør jeg òg!

Erling: At det teknologien finnes er bra, så lenge vi får kontroll på personvernet. Det kan gi folk med funksjonsnedsettelser flere muligheter, for eksempel det å åpne dører. Det behøver jo ikke å være identifisering av fjes, det kan være at den ser noen med rullestol, krykker eller hva det måtte være, og da åpner dørene seg.

Heis

Ingvild: For eksempel heis, jeg klarer ikke å ta det alene.

Anders: Hvorfor er ikke det talestyrt? «Gå til fjerde etasje.»

Erling: Ylvisbrødrene har jo en sketsj på dette.

Anders: Er det vanlig med talestyrt heis?

Erling: Finnes det?

Anders: Er ikke det vanlig? Teknologien er der jo. Det skal ikke så mye til.

Erling: Kanskje de ikke har et sterkt nok insentiv til å lage det?

Anders: Det er et tema for en episode i Flisespikkeriet, hos deg og Martin, dette med knappeoppsett i heiser.

Erling: Det har vi spikket på, faktisk.

Anders: Der er det mye forskjellig.

Ingvild: Hvis jeg kjører inn denne veien i heisen, og det er en liten heis, så klarer ikke jeg å trykke på knappene. De er på høyre siden.

Anders: Du tok jo heis opp hit i dag, og du klarte ikke å trykke på knappene. Hadde du klart det med en liten teleskoppinne?

Boccia

Ingvild: Kanskje. Jeg bruker mye krefter på det. Jeg hadde nok klart det med den pinnen jeg bruker til å spille boccia med.

Anders: Boccia?

Ingvild: Ja, jeg går på Lundehaugen ungdomsskole og er med i Sandnes Idrettslag for handikappede. Spiller boccia hver onsdag.

Erling: Hvordan gjør du det?

Ingvild: Det er en rampe som de plasserer rett foran meg, og så har jeg en stav. Med den velger jeg hvor jeg vil sikte, og så er det bare å gi et lite dytt. Du må stille inn rennen etter hvor du vil sikte, på den hvite.

Erling: Stiller du den inn med stolen?

Ingvild: Nei, jeg har en assistent som er med og hjelper. Han styrer rennen, jeg sier hvordan jeg vil ha det. Jeg skyter ballen.

Anders: Kult!

Erling: Vinner du?

Ingvild: Jeg har vunnet en del. Du får være med og se en dag, Anders.

Anders: Ja. På mandag var vi på den nye fotballbanen der. Mor, som sitter i rullestol, skulle spille fotball med Loe. Det tror jeg aldri Mor har gjort før. Det var ett skudd som havnet i mål der.

Erling: Kult.

Anders: Ja, det var enorm mestringsfølelse.

Heis del 2

Anders: Jeg tror vi skal runde av. Jeg har lyst å si noe til alle heisprodusenter der ute. Få installert noe øye- og talestyring!

Erling: Jeg prøver å tenke om det er andre løsninger enn syn og tale.

Ingvild: Eller andre knapper som er midt på veggen, ikke rett med døren. Der kommer ikke jeg til med rullestolen.

Erling: Der er du inne på noe veldig viktig. Vi snakker om at det er vanskelig å lage tjenester som er 100 % for absolutt alle. Det handler om å gjøre det litt mer tilgjengelig. Så hvis de hadde gjort noe som er så enkelt som det, å flytte knappene, så hadde det blitt tilgjengelig for flere.

Anders: Eller ikke flyttet knappene, men hatt flere knapperader. Og så kunne det vært en bevegelsessensor utenfor heisen som registrerte når noen hadde stått der i en periode, så slipper de å trykke på hit-knappen.

Ingvild: Det var som da jeg var på Kvadrat sist, så skulle faren min, som òg sitter i rullestol, vi skulle hente brillene mine nede på Specsavers. Da måtte vi ta heisen. Vi hadde vært nede og hentet brillene og skulle opp igjen. Han hadde rullet langt ut av heisen. Og plutselig da gikk heisen igjen. Jeg satt bare der. Han lurte på hvorfor jeg ikke kom. Jeg satt jo bare der og klarte ikke å trykke på noe. Da ble han litt flau da han kom tilbake.

Erling: Det er vanlig å glemme ungen i bilen, fordi du er stresset. Her er det å glemme i heisen.

Anders: Er det vanlig hos deg, Erling, å glemme ungen i bilen?

Erling: Ja, på amerikanske filmer. Hva har jeg glemt? Jo, ungen sitter igjen i bilsetet.

Ingvild: Jeg har blitt glemt i heisen to eller tre ganger.

Ingvild holder foredrag

Anders: Helt på slutten. Det har vært veldig kjekt å ha deg på besøk. Jeg hørte at du hadde vært på Bergeland videregående i går og holdt foredrag. Om hva?

Ingvild: Om skaden min. Jeg er utdannet helsefagarbeider. Kollegaen min jobber som lærer på Bergeland. Omtrent én gang i året, så pleier jeg å holde foredrag, for dem.

Anders: Er det noe du liker å gjøre, å holde foredrag?

Ingvild: Jeg føler meg veldig nyttig. At jeg kan bidra, selv om jeg har så stor skade. Da jeg kom hjem i går, det var en mye kjekkere dag enn å sitte hjemme å se på MacGyver.

Erling: Det er kjekt med MacGyver òg.

Ingvild: Jeg kjøpte hele sesongen før korona. Alle sesongene faktisk.

Erling: Og du er tøffere enn meg, for jeg tørr ikke å holde foredrag.

Ingvild: Det turte ikke jeg heller. Nå først bare skal snakke om deg selv, så er det ikke så mye som går galt.

Erling: Da vet du at alt stemmer. Ingen kan arrestere deg.

Anders: Du trenger ikke å pugge din egen historie. Da håper jeg at noen som hører på vil ta kontakt med Ingvild og få til et foredrag. Så håper jeg at du har hatt en positiv opplevelse ved å komme her i dag.

Ingvild: Det var veldig kjekt.

Erling: Det synes jeg òg, definitivt!

Anders: Da sier vi takk for denne gang. Kanskje vi sees på bocciabanen?

Ingvild: Takk!

Avslutning

Erling: Hva sitter du igjen med?

Anders: I dag har jeg ikke et veldig tydelig svar. Det er nok takknemligheten, ikke min takknemlighet, andres takknemlighet over teknologien – at teknologi kan være så hjelpsom. For hennes del, både spesialteknologien i form av rullestolen og den Tobbiien. Men òg telefon og de dagligdagse midlene. Er det noe vi og alle skal være takknemlige for, så er det de mulighetene som teknologien gir oss.

Erling: Vi snakker mye om å gjøre digitale tjenester tilgjengelige. Vi må ikke glemme hvor mye de gir, allerede. I sin natur. De gjør mye tilgjengelig, for de med funksjonsnedsettelser. Tenk 10 år tilbake i tid, hvordan hadde det vært for Ingvild da? Hun hadde ikke visst at det ble bedre om 10 år, hun hadde ikke kjent på det. Med Tobiien. Det kan være at den eksisterte for 10 år siden.

Anders: Men den var sikkert ikke like god. Det samme gjelder telefonene.

Erling: Teknologien kan gjøre veldig mye.

Anders: Samtidig blir jeg, ikke overrasket, men jeg blir bevisst på at den er òg uutnyttet for mange.

Erling: Som vi har snakket om i tidligere episoder òg.

Anders: Der er det kanskje noen som må ta en rolle som folkeopplysning. Hva finnes der ute? Nå kjenner jeg ikke til disse Hjelpemiddelsentralen.

Erling: Skulle vi prøvd å fått tak i noen? Dette er noe vi bør lære litt mer om.

Anders: Min hypotese er at de offentlige aktørene, at de er mest på fysiske hjelpemidler. Det kan være jeg tar feil. Vi skulle ha snakket med noen.

Erling: Det finnes mange typer funksjonsnedsettelser, og det finnes utrolig mange hjelpemidler og innstillinger og duppeditter og sånn. Du ga jo et tips til Per Åge. Og når du fortalte om det tipset til Ingvild, så ble hun sånn åååå. Det visste ikke hun heller om. Kanskje det er en liste med topp 10 ting for de med funksjonsnedsettelser? «Du vil ikke tro nummer 5.»

Anders: Du da, hva var ditt høydepunkt?

Erling: Det at hun var teknologioptimist tror jeg gir henne og vil gi henne mye livsglede. Det at hun vil prøve nye ting. Det er så mye du kan få av å omfavne teknologi, tror jeg. For de som har funksjonsnedsettelser. Det sitter jeg igjen med. Men òg de samme refleksjonene som vi nettopp har hatt.

Anders: Vi jobber jo med teknologi, Erling. På en indirekte måte så blir jobbene våre litt mer meningsfulle?

Erling: Vi ser hva det kan gi disse folkene. «Disse folkene» høres litt stigmatisk ut.

Anders: Takk for i dag, Erling. En betydningsfull onsdagskveld nok engang. Snakkes! Jeg heter Anders fra Webstep.

Erling: Jeg heter Erling og jobber i Okse.