Uu-podcasten: Ulik

Intro

Erling: Velkommen til podkast igjen, Anders. Hvem skal vi snakke med i dag?

Anders: I dag skal vi snakke med to unge lovende ungdommer, som har dysleksi. De har lyst å komme hit for å fortelle litt om det. Det kjenner jeg at jeg gleder meg litt til, fordi jeg har litt hull i min kunnskap om dysleksi.

Erling: Jeg har en veldig overflatisk forståelse av hva dysleksi er. Dette er Steinar, de forteller litt om seg selv, på 21 år og Nonsen på 16 år.

Intervju

Bli kjent

Anders: Da har vi den store gleden av å ha fått oss to nye venner her, Erling.

Erling: Hvem er det?

Anders: Dere kan presentere dere selv. Hvis vi begynner med deg, Steinar.

Steinar: Jeg heter Steinar, 21 år. Bor i Sandnes, en liten bydel som heter Sviland.

Anders: Er du født og oppvokst på Sviland?

Steinar: Ja, jeg har bodd der hele livet. Nå bor jeg egentlig ikke der. Nå bor jeg egentlig i Hamar.

Anders: Hva studerer du?

Steinar: Jeg studerer noe som heter Agronomi på Høgskolen i Innlandet, på et fakultet som heter Blæstad, som er liten høyskole innenfor jordbruk.

Anders: Så da hører jeg mellom linjene at du skal bli bonde.

Steinar: På sikt tenker jeg.

Anders: Er du fra bondegård?

Steinar: Jeg er fra gård, ja.

Anders: Den skal du ta over?

Steinar: På sikt.

Anders: Men du har god tid?

Steinar: Må ha noen år for å gjøre noe annet, tror jeg. Så er jeg ikke klar for å bli voksen, enda.

Erling: Det er ikke jeg heller.

Anders: Det er vel en klisje å si det. Vi blir aldri voksne. Og du Nonsen?

Nonsen: Jeg er Nonsen, 16 år. Fortsatt på videregående.

Anders: Hvilken klasse?

Nonsen: VG1. På matfag, jeg tar et bakerfag. Slik at jeg kan lage kanelsnurrer.

Anders: Hvem har de beste kanelsnurrene i byen?

Nonsen: Jeg vet ikke. Kanelsnurren?

Anders: Vi har jo et eget bakeri som heter Kanelsnurren.

Erling: De burde jo ha gode kanelsnurrer, når de kaller seg Kanelsnurren, tenker jeg.

Nonsen: De er litt tørre da.

Anders: Får ikke håpe de hører på. Eller kanskje de burde høre på, slik at de kan gjøre dem litt mer saftige. Og dere er begge medlemmer av Dysleksi Norge, eller lokalforeningen her i Stavanger. Vi diskuterte litt om det var Stavanger eller Rogaland.

Erling: Vi prøvde å google oss frem til det korrekte navnet. Det var både Dysleksiforbundet i Stavanger, en underavdeling av Dysleksi Norge. Det dukket òg opp Dysleksi Rogaland opp i søkeresultatet. Det var en veldig vanskelig struktur.

Hva er dysleksi

Anders: Skal vi begynne med det elementære, hva er dysleksi for noe? Jeg skal ikke prøve å forklare det. Jeg har et minne om at Gummi-Tarzan har dysleksi. Nå husker jeg ikke om Gummitarzan var en tegneserie, eller hva det var …

Erling: En bok.

Anders: Jeg husker et bilde der Gummi-Tarzan sitter og leser, der alle bokstavene hopper og danser, og glir over i hverandre. Nå er jeg på tynn is.

Erling: Det er godt vi har eksperter som kan fortelle oss dette.

Anders: Vet dere hvem Gummi-Tarzan er?

Nonsen: Nei.

Steinar: Det er en barnebok. Det er en som får oppfylt et ønske. Han ønsker seg at han får ønske seg det han vil, en dag. Er det ikke noe slikt?

Erling: Det kan stemme det.

Anders: Husker du om han har dysleksi?

Steinar: Det kan jeg ikke huske.

Anders: Kanskje et falsk minne. Hva er dysleksi?

Steinar: Dysleksi er spesifikke språkvansker. Det vil si det er noe du sliter med. Lesing eller skriving, eller begge deler.

Anders: Det har ikke med snakking å gjøre?

Steinar: Det kan ha litt med snakking å gjøre. Det kan være enkelte ord som kan være vanskelige å uttale. Dysleksi er en ganske stor gruppe, så det er jo vanskelig å sette folk i bås.

Anders: Jeg la merke til da vi hadde en innledende prat, så sa du «assosiere», det er et ord som jeg har problemer med å si, som du sa veldig bra. Du har ikke noe trøbbel der?

Steinar: Det er nok litt vanlig å rote med ord. Det gjør jeg òg. Jeg har ikke tenkte spesielt over det at jeg sliter med å uttale ord.

Erling: Hva er det du sliter med?

Steinar: Jeg sliter i hovedsak med å skrive. Jeg skriver sakte og jeg skriver mye feil. Og jeg kan slite med å se hva jeg har gjort feil. Det er mye jobb for meg å rette en tekst, bare med å se teksten. Ord som ligner på hverandre er vanskelig. På engelsk er with og white vanskelig, det er bare en i og en t forskjellige plasser. Det er ett ord jeg sliter med. Og doble konsonanter. Å høre når det skal være doble konsonanter og ikke.

Erling: Så du sliter med å skrive, men sliter du òg med å lese?

Steinar: Jeg har en nokså normal lesehastighet og leseforståelse.

Erling: Du forstår ordene når du leser, men du kan ikke nødvendigvis forstå at de er feilskrevet?

Steinar: Det er noe slikt.

Anders: Vi leser jo litt i bilder, vi lager ordbilder. Er det likt på data og med penn og papir?

Steinar: Det er veldig sjelden jeg skriver med penn og papir lengre.

Anders: Det er kanskje et litt dumt spørsmål.

Steinar: Jeg fikk jo tidlig PC, det er jo lettere å rette i feil på en PC enn med penn og papir. Jeg har jo slitt med håndskrift. Folk sier at de skriver kråkeskrift. Jeg har faktisk kråkeskrift, som er vanskelig å forstå. Jeg sliter jo til og med med å forstå selv hva jeg har skrevet.

Erling: Jeg gjør òg det. Jeg pleier å si at dattera mi tok meg igjen da hun var syv år. Når jeg ser på det jeg har skrevet klarer jeg knapt å lese ordene.

Anders: Det er ikke det verste jeg har sett, da.

Erling: Men her har jeg gjort en innsats, da. Du da, Nonsen, hva er dysleksi for deg?

Nonsen: Det er mange problemer, som forskjellen mellom b og d. I mindre bokstaver. Hvilken mage er det som går innover og hvilken går utover? Hvilken har ryggsekk på seg?

Erling: Det høres ut som om du har laget regler.

Anders: Mage og ryggsekk. Lurt!

Erling: Hva med lesing?

Nonsen: Jeg kan det, men jeg liker det ikke. Jeg forstå ikke teksten.

Erling: Du leser uten å helt prosessere hva du leser?

Nonsen: Ja, plutselig kommer det en karakter ut fra intet.

Lydbok

Anders: Du går på 1. videregående, der regner jeg med at dere har bøker. Får du brukt de bøkene med lyd?

Nonsen: Ja, jeg får lov til å høre på lydbok, og så kan jeg lese boken samtidig. Det blir veldig lett å forstå, og jeg lærer mer ord.

Erling: Når du hører lydboken og ser samtidig, da er det som om du leser? Du klarer å følge med på ordene? Det blir enklere?

Nonsen: Ja.

Anders: Får du alle bøkene som lydbok?

Nonsen: Det er noen bøker som ikke er på lydbok.

Erling: Da biter du det i deg, og leser?

Nonsen: Nei, jeg bare klager hele tiden.

Erling: Du sier bare at du ikke gidder?

Nonsen: Ja! Da spør jeg om læreren kan lese dette for meg.

Anders: Det gjør han vel?

Nonsen: Ja.

Anders: Liker du lyd, Steinar?

Steinar: Jeg er òg veldig glad i lyd. Jeg lærer ganske godt av å høre når noen leser og snakker med meg. Men, som Nonsen, så lærer jeg best av å lese og høre. Det er den beste måten jeg klarer å få til meg den informasjonen.

Erling: Bedre enn å bare høre?

Steinar: Bedre enn å bare høre. Men jeg velger å av og til bare høre, mens jeg gjør andre ting, og høre gjennom ting mange ganger. Jeg har en app på telefonen som inneholder noen lydbøker.

Anders: Hva heter den?

Nonsen: Lydhør. Den er for alle med lærevansker, og det blir også brukt av blinde folk.

Erling: Hva gjør den? Er det mer enn bare lydbøker?

Nonsen: Det er flere folk som leser der, det er ikke en robot. Det er mennesker som leser det opp. Det er derfor ikke alle bøkene er der. Det er både norsk og engelsk.

Anders: Er den rettet mot alle, er den rettet mot primært dyslektikere?

Nonsen: Den er rettet mot alle som har vanskelig for å lese.

Lingdys

Anders: Har dere andre hjelpemidler dere bruker?

Steinar: Jeg har et skriveprogram som heter Lingdys. For eksempel jeg som sliter med white og with. I Word så får du ikke rød strek under, med mindre det er feilskrevet. På Lingdys får du alternativer til ord som ligner. Da ser Lingdys på måten du skriver på og hvor du er i landet, hva som er typiske skrivefeil, for eksempel for Stavanger-regionen. Og så kan du få teksten opplest, som for meg har vært en kjempefordel. Så når jeg sliter med å skjønne hvor jeg har skrevet feil, hvor jeg skal sette punktum – men jeg klarer å høre at det er noe galt og da rette opp i det.

Anders: Er Lingdys et eget program, eller noe du plugger inn i Word?

Steinar: Det er et program du bruker med Word.

Anders: Du legger det på toppen, på en måte?

Steinar: Du legger det oppå, du får en liten boks på siden.

Anders: Bruker du Lingdys med andre programmer enn Word?

Steinar: Nei. Jeg bruker det kun på Microsoft. Du kan bruke det i Powerpoint òg, men det er nesten det samme. Jeg har ikke brukt det på nettet. Det er fordi opplesningen er en slik Google Translate-stemme, og det er ikke så behagelig.

Anders: Det blir som du sa med Lydhør. På Lingdys er det en robot som snakker med deg, på Lydhør er det et menneske.

Erling: Bruker du òg Lingdys?

Nonsen: Ja, det er for alle dyslektikere. Hvis du søker om det, så får du det.

Anders: Du må søke om å få det?

Nonsen: Ja.

Anders: Hvorfor det?

Nonsen: Det er jo laget av kommunen for dyslektikere. Alle kan bruke det.

Anders: Må du søke fordi det koster penger?

Steinar: Ja, jeg tror det. Det har jeg ikke peiling på. Jeg har òg søkt, kommunen og fylkeskommunen for å få programmet.

Smarttelefon

Erling: De fleste av oss har jo smarttelefon, hvordan er det? Er det noen hindringer der, når en har dysleksi?

Nonsen: Det er å skrive ut setningene. Det er ikke noen gode retteprogram på telefonen.

Anders: Ikke det?

Erling: Autocorrect, er det bra eller dårlig?

Nonsen: Det er sånn passe. I blant kan det være dårlig, for du skriver ikke helt feil. Den vet ikke hva du mener.

Erling: Du får kanskje ett ord, men det er ikke sikkert det er det riktige ordet. Du nevnte at du foretrakk engelsk. Jeg har inntrykk av at tastatur og forslag på iOS og Android er bedre på engelsk. Opplever du det?

Nonsen: Jeg skriver ikke engelsk. Jeg skriver på norsk. Jeg snakker engelsk.

Erling: Da handler det om meldinger og slikt. Foretrekker dere å ringe, i stedet for å sende melding?

Nonsen: Ja.

Steinar: Ja.

Erling: Det var et unisont ja. Hva med e-post? Er det noe dere unngår?

Steinar: Det er sjelden jeg skriver lange e-poster. Pleier mest å ringe. E-post bruker jeg bare for å sende over dokumenter, frem og tilbake.

Anders: På sist episode hadde vi Per Øyvind her. Rett før han kom, så skrev han en lang tekstmelding til meg. Da han kom ble jeg overrasket, for når han skulle håndtere telefonen sin, så var det vanskelig for ham. Da sa han at han brukte tale til tekst. Han brukte tale til å diktere hva som skulle bli skrevet i tekstmeldingen. Bruker dere det?

Nonsen: Ja. Hele tiden.

Steinar: Jeg har ikke prøvd det. For meg hadde det nok fungert ganske godt.

Anders: Kan du demonstrere for oss? Har du lyst å sende en melding til Steinar?

Nonsen: Nei, hehe.

Erling: Du trykker på mikrofonikonet på siden av tekstlinjen?

Nonsen: Ja.

Erling: Og så snakker du inn?

Nonsen: Ja, det gjør jeg òg med PC-en. Hvis jeg har skrevet en stor tekst, så leser jeg den opp fra PC-en.

Anders: Altså andre veien, da bruker tekst til tale. Hvilket program bruker du da?

Nonsen: Jeg bruker det på PC-en, Word.

Erling: Hvilket er det, Anders?

Anders: Jeg vet ikke om det er noe eget for Word, eller om du bruker det som heter «Skjermleser» eller «Narrator»?

Nonsen: Det er veldig irriterende, for jeg må si ordene flere ganger.

Anders: Bruker du det kun i Word eller på nettsider òg?

Nonsen: Jeg bruker det på nettsider på telefonen og sånne ting. Så hvis jeg skal finne en sang som jeg ikke klarer å skrive, så må jeg si det inn i telefonen, så søker den det opp for meg.

Erling: Hvor bra fungerer det?

Nonsen: Det fungerer bra nok.

Gode og dårlige tjenester

Anders: Er det noen tjenester som dere synes er vanskelig å bruke? Med tjenester så mener jeg apper eller nettsider som dere bruker på privaten eller på skolen.

Erling: Ting du skal søke om, i offentlige instanser.

Nonsen: Nei.

Anders: Er det noen som er bra, som skriver enkelt og tydelig?

Steinar: På offentlige nettsider er det ofte sånn «klikk her», det er stor skrift på det du skal gjøre.

Funksjonsnedsettelser

Erling: Vi snakket om noe før vi begynte, om funksjonsnedsettelser. Det uttrykket ble litt feil for dere, for dere vil heller at vi skulle bruke «lærevansker». Ser dere på dysleksien som et hinder?

Steinar: Både ja og nei. Jeg er jo dårlig på språk, dårlig på engelsk. Jeg kan jo kvi meg for å snakke engelsk.

Erling: Det er på grunn av dysleksien?

Steinar: Det kan ha med dysleksien å gjøre. Det du er flink til synes du er kjekt. Det du ikke er flink til, er ikke så kjekt. Det kan være noe med det. Alle kan bli bedre. Jeg skal ikke skylde alt på dysleksien.

Erling: Tenker dere at dere skulle ønske at dere ikke hadde dysleksi, at alt hadde vært enklere?

Steinar: Det har jeg tenkt på norskstiler, der du skal skrive tekster. Da hadde det vært veldig fint å skrive raskt og uten feil, uten å bruke så mye krefter på det.

Erling: Hva tenker du, Nonsen?

Nonsen: Jeg vet ikke helt.

Erling: Tenker du på det?

Nonsen: Jeg tenker ikke at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde dysleksi. Når jeg ser på hvordan jeg har skrevet en tekst, på engelsk, så vil jeg bare slå inn hjernen min. Det er helt forferdelig å lese. Jeg har tenkt på noe akkurat da, og så ser jeg på notatene mine og tenker hva i alle dager jeg har tenkt her.

Erling: Du leser det du har skrevet etterpå? Det var ikke dette du ville få frem.

Nonsen: Ja!

Erling: Og når du finner en bok som du ikke finner i lydhør, så ber du læreren om å lese for deg.

Nonsen: Nei, da leser jeg den ikke. Jeg forstår ikke hva de mener. Da hopper jeg plutselig i selve boken. Jeg hopper til neste linje, og leser ikke den andre linjen. Jeg må holde fingeren min der og se hvor jeg er.

Fordeler

Erling: Ser dere noen fordeler med å ha dysleksi?

Steinar: Det er jo at jeg tar til meg ting veldig lett, muntlig. Jeg vet ikke om det er på grunn av dysleksi eller andre egenskaper. Én fordel er at du får ekstra spenn. Jeg går på høyere utdanning, da får jeg nesten 4000 ekstra i måneden. Det er en fordel.

Erling: Får du det? Visste du det, Nonsen?

Steinar: Med mindre du ikke jobber. Det du sier til staten er at jeg har dysleksi og må bruke mer tid på skolearbeidet. Jeg kan ikke jobbe, jeg trenger mer penger. Det er reell og rettferdig måte.

Anders: Det høres rettferdig ut.

Steinar: Og at du kan bruke disse hjelpemidlene, det er jo en fordel. Jeg tror jo at skriveprogrammet Lingdys kunne vært nyttig for andre enn vi med dysleksi.

Nonsen: Ja.

Steinar: Det samme med bøker som lydbok, å ha tilgang på det. Jeg kan sette det på når jeg pendler til Hamar. Det er mange timer, da kan jeg få meg meg ganske mye fagstoff på de timene, mens jeg gjør noe annet. Det er en fordel at jeg får tilbud om disse verktøyene.

Anders: Nydelig.

Erling: Jeg hørte en gang at folk som blir ansett som suksessrike, de som har tjent mye penger og bygget mange bedrifter – hva er en felles faktor. Én ting de så var at en overveldende stor andel av dem hadde dysleksi.

Anders: Åja?

Erling: Da begynner vi jo å tenke hvorfor. Er det en korrelasjon mellom dysleksi og det å være suksessrike? Da kan vi gjerne se for seg at i stedet for å sette seg ned og skrive en e-post, så tar de den telefonen, de skaper den kontakten mye tidligere. Et interessant fenomen.

Anders: Jeg mener jo at en telefonsamtale kan lett erstatte mange tunge, tekstlige dialoger.

Erling: Jeg er i andre enden av skalaen, som er interessant. Jeg er veldig glad i e-post, å skrive ting. Ikke så glad i telefon.

Anders: Derfor ringer jeg alltid til Erling, jeg skriver aldri.

Grader av dysleksi

Anders: Du nevnte før vi skrudde på opptakeren her, at det er ulike grader av dysleksi.

Steinar: Det er noen som er mer påvirket enn andre.

Anders: Det er ikke ja/nei?

Steinar: Det er ikke ja/nei. Det er en grense på hvor mye du kan ha før du kan kalle deg en dyslektiker, eller har dysleksi. Det er en viss forskjell. Jeg er jo nokså mild. Jeg er nesten i grenseland for hva du kan kalle dysleksi.

Anders: Likevel får du den støtten?

Steinar: Ja, jeg får den støtten. Jeg er innenfor grensen.

Anders: Er det et tall? Er det et spekter her?

Steinar: Jeg vet ikke. Du tar en slags test om lese- og skriveforståelse. Det er noen eksperter som finner ut om du har det eller ikke.

Anders: Når fikk du vite at du hadde det?

Steinar: Det var på barneskolen. Tror det var i 5., 6. eller 7. klasse.

Anders: Husker du det som et nederlag?

Steinar: Jeg har jo alltid vært åpen om det, jeg har aldri vært spesielt flau over det. Jeg har jo hatt mange muntlige prøver. Der får jeg gå ut. Da lurer folk på hvorfor. Det er fordi jeg har dysleksi. Det er forresten òg en fordel.

Erling: For deg Nonsen, når fikk du vite det?

Nonsen: I 6. eller 7. klasse. Skolen ville helst ikke gi meg diagnosen, fordi at storebroren min ikke hadde det. Det betydde kanskje at jeg ikke hadde det. Da måtte moren og faren min sloss mot skolen for å få ekstrahjelp. Det var ikke så gøy.

Erling: Da hadde du kanskje det samme som Steinar, lese- og skrivetest.

Nonsen: Ja. Jeg bare satt der i klassen med et tastatur og bare …

Erling: Nå rister du på hodet. Ikke gøy.

Nonsen: Nei.

Erling: Hvorfor var det ikke gøy?

Nonsen: Jeg fikk beskjed om å lese opp denne, så var det bare svart bakgrunn og hvit tekst. Det er helt forferdelig for meg å lese. Jeg har veldig sterk dysleksi.

Typografi

Erling: Blir det vanskeligere når det er hvit tekst på sort bakgrunn?

Nonsen: Det kan være veldig forskjellig ting som kan bli verre. Det kan være at skriften er ekkel å lese, for eksempel Comic Sans.

Erling: Jeg mener å ha hørt at de med dysleksi synes Comic Sans er grei å lese. Har du hørt det?

Nonsen: Ja, jeg har hørt det. Mange synes det. Jeg er ikke én av dem.

Erling: Den er verre enn vanlig?

Nonsen: Ja.

Anders: Har du noen favoritt skrifttyper?

Nonsen: Jeg liker bare den normale. Arial. Den er den beste, synes jeg.

Anders: Det finnes skrifttyper som er laget spesielt for dysleksi, som er tykkere i bunn og tynnere i toppen, og motsatt. Blant annet en som OpenDyslexic. Den er laget kun for dyslektikere. Dere har ikke hørt om den, altså?

Nonsen: Jeg tror jeg har hørt om den. I sjette klasse. Jeg tenkte at den ikke er for meg.

Anders: Det var skrifttype. Hva med skriftstørrelse, er det viktig?

Nonsen: Ja, hvis det er for lite, så blir det vanskelig.

Steinar: Jeg liker å blåse opp tekst, hvis det er digitalt.

Anders: Hvordan gjør du det?

Steinar: Hvis det er digitalt, så er det jo bare å zoome.

Erling: Hvordan gjør du det, faktisk? Trykker du på control +?

Steinar: Det er noe slikt, eller scroller ut med musen.

Erling: Det gjør du òg, Nonsen?

Nonsen: Ja.

Erling: Finnes en perfekt størrelse? En digg. Ikke for stor, ikke for liten.

Steinar: Ja. Hvis det blir for stort, så må du jo scrolle hele tiden. Det blir et par ord og så må du scrolle.

Anders: Hvor mye forstørrer dere?

Nonsen: 14 eller 16 er best for meg.

Anders: Åja, det er jo ikke så stort.

Nonsen: Da jeg var liten var det 18–20. Nå har det blitt lettere, fordi jeg har trent.

Erling: Det gir mening når du sier det, men dere blir vel flinkere med tiden?

Nonsen: Mhm.

Erling: Er det et poeng for dere å øve for å bli flinkere? Jeg kan se for meg at når det er vanskelig og kjedelig, at dere unngår …

Nonsen: Du klarer ikke å utlære det, det er fortsatt med deg. Det er fortsatt vanskelig. Det kan bli lettere hvis du bruker de riktige metodene.

Steinar: Det er noe av det dummeste du kan gjøre, å sette deg på bakbeina. I samfunnet så er du avhengig av å kunne lese og skrive. Så det er øvelse, øvelse, øvelse. Det tar kanskje litt lengre tid.

#

Anders: Jeg husker jeg hadde en kunde som hadde veldig sterk dysleksi. Jeg har ikke tenkt på ham på veldig lenge. Da laget jeg nettsider for hans selskap. Han krevde at jeg økte mellomrommet mellom bokstavene og mellom ordene, for at han lettere skulle kunne lese det. Og så prøvde jeg å forklare ham, at dette må jo du gjøre på din egen PC, slik at alle nettsider blir slik du vil ha dem. Vi kan ikke tilpasse én nettside for deg. Jeg tror han opplevde meg som litt vanskelig, men. Har dere noen tanker om det? Mellomrom mellom bokstaver og linjer? Bokstavmellomrom, ordmellomrom og linjeavstand?

Erling: Det var noe du sa, Nonsen, at du fulgte med fingen. Ville det vært lettere hvis …

Nonsen: Ja, det er mye lettere hvis det er mellomrom.

Erling: Det er noe som står i disse retningslinjene, i WCAG, dette med linjeavstand, hvor viktig det er.

Anders: Det står jo mer spesifikt at brukeren skal kunne endre uten at teksten blir forstyrret, havne utenfor eller.

Erling: Er det ikke spesifikke …

Anders: Nei, det er som med skriftstørrelse, det sier bare at du skal endre det, ikke hvor stor utgangsstørrelse skal være.

Erling: Å nei.

Anders: Når vi lager ting, så har vi mange regler vi skal følge. Du nevnte at sort bakgrunn og hvit tekst, det var vanskelig for deg.

Nonsen: Ja.

Anders: Jeg har hørt at den hardeste kontrasten vi har, det er jo sort mot hvit, at det gjør at bokstavene lettere krøller seg sammen. Har dere et forhold til det? At det bør være en mykere kontrast for å øke lesbarheten?

Steinar: Dette er nytt for meg.

Anders: Ja, det er ikke sikkert det stemmer.

Erling: Hva tenker du, Nonsen?

Nonsen: Jeg må ha hvitt og sort.

Anders: Helt sort, det er ikke bedre hvis det er mørkegrått?

Nonsen: Nei, det er ikke bedre. Hvis det er lyst, så blir det litt ekkelt synes jeg. Jeg vet ikke hvorfor.

Erling: Hvorfor tror du det er vanskelig med hvit på sort for deg?

Nonsen: Jeg vet ikke. Da jeg var liten, så hadde vi en eksamen eller prøve, og jeg kom helt forferdet hjem.

Erling: Det var en prøve der det stod hvit tekst på sort bakgrunn?

Nonsen: Ja.

Matte

Anders: Hvis det er noe som alle burde vite om dysleksi, hva vil dere si da?

Steinar: Jeg vil si at den forskjellen med å ha dysleksi, er å ha noen få ting, noen spesielle ting du sliter med. Ikke nødvendigvis alt.

Erling: Når du sier det, betyr det at det er noen med dysleksi som skriver helt fint?

Steinar: Det er det nok ikke. Det er jo det som er de spesifikke lærevanskene. Det er noen som skriver bedre. Det er noen som skriver bra, og sliter med å lese.

Erling: Det høres litt motsatt ut.

Steinar: Jeg har fått spørsmålet om jeg har dysleksi, ettersom jeg er grei nok i matte. Det er ikke det det handler om. Du er flink i naturfag. Det er jo ikke det dysleksi handler om.

Anders: Hvordan er dere i andre fag, matte for eksempel?

Nonsen: Jeg er flink i matte. Jeg synes jeg er flink. Det er litt vanskeligere, fordi jeg må skrive opp alt. Det tar veldig lang tid, så da blir jeg ikke ferdig i tide.

Anders: Er det tilsvarende problemstillinger der, med 6 og 9, på samme måte som b og d, som du nevnte?

Steinar: Nei, det er mer dyskalkuli.

Erling: Det er litt interessant. Det er ikke bare formen som gjør at det blir forvirrende. Det er en del av et skriftspråk, i et ord. b og d.

Steinar: De høres like ut, og ser like ut.

Erling: Ser og høres like ut, det er jo å be om trøbbel.

Anders: Steinar, hvordan er du i matte?

Steinar: Jeg har ikke hatt noen avansert matte, jeg har hatt P-matte. Det har ikke vært et problem. Det er ikke et fag jeg har slitt med, det har vært helt greit. Kanskje at du skriver senere, der har jeg fått lengre tid på prøvene, for å kunne gjøre det. Ellers ingen problemer med matte.

Strukturering av tekst

Anders: Hvis jeg skriver til deg, hva kan jeg tenke på for å gjøre det lettere for dere å lese? Hvis jeg skulle skrevet en liten oppsummering fra i dag, og sendt til dere. Hva burde jeg ha tenkt på?

Nonsen: Ring meg!

Erling: Du hadde ikke lest oppsummeringen, uansett?

Nonsen: Nei, jeg hadde ikke det. Jeg gidder ikke.

Erling: Du da, Steinar?

Steinar: Jeg klarer helt fint å lese. Å lese lange tekster blir jeg sliten av. En oppsummering hadde ikke vært noe problem. Dersom du hadde sendt 10 sider i Word derimot. Da hadde jeg brukt tid og krefter.

Anders: Er det noen teknikker jeg bør tenke på, for eksempel dele ting inn i korte avsnitt, bruke kulepunkter, bruke overskrifter?

Steinar: Overskrift er veldig greit! Det du skal lete etter! I stedet for å lese gjennom en hel side for å finne et lite avsnitt du trenger. Del det opp!

Erling: Hva med avanserte ord mot enkle ord? Har det noe med dysleksi å gjøre?

Nonsen: Det er vanskeligere. Hvis det blir for avansert, kommer jeg ikke til å forstå hva du mener.

Erling: Er lange ord vanskeligere enn korte ord?

Nonsen: Ja.

Erling: Er det generelt for dysleksi?

Nonsen: Jeg tror det er generelt.

Orddeling

Anders: Da lurer jeg på, særskriving eller orddeling, det er veldig vanlig å skrive feil, altså dele opp for mange ord. På norsk deler vi opp færre ord enn vi gjør på engelsk. Er det lettere å lese ord som er oppdelte?

Erling: For eksempel telefonkatalog. Hadde det vært lettere dersom det stod telefon katalog, enn om det stod telefonkatalog i ett ord.

Nonsen: Jeg tror ikke det er noe forskjell.

Erling: Det er ikke det det går på?

Anders: Da fikk vi svar på at vi ikke trenger å dele opp ordene. Tun fisk biter.

Erling: Lever postei.

Nonsen: Du kan gå ut i gaten og spør folk om de er dyslektiker, og spør om det er bedre å lese dette eller dette.

Tall om dysleksi

Erling: Og der er du inne på noe, hvor stor andel av befolkningen har dysleksi.

Nonsen: 1 av 5.

Erling: Så mange?

Nonsen: Ganske sikker på det.

Steinar: Jeg visste ikke at det var så mange, men har hørt at det er minst én i en klasse.

Nonsen: Jeg er ikke sikker.

Steinar: Det er nok en del av befolkningen som har det uten å vite om at de har det.

Erling: Er det bedre å vite at du har det?

Steinar: Det er bedre å vite at du har det, spesielt i skolesammenheng. Du får jo tilbud om hjelpemidler. Du får tid. Du får programmene. Det er bra å få dem.

Erling: Tror du det er lett å føle seg dum?

Nonsen: Litt.

Steinar: Det tror jeg.

Anders: Det har jeg hørt. Og det har ingenting med det å gjøre.

Nonsen: Vi tenker ulikt.

Dysleksiforbundet og skolen

Anders: Forskjellige måter å tenke på. Dere er begge engasjerte eller med i Dysleksiforeningen. Hvorfor er dere med der?

Nonsen: Pizza!

Anders: Vi burde ha bestilt pizza i dag.

Nonsen: På årsmøte bestiller de 10 pizzaer, så da får vi nesten en pizza hver. Helt fantastisk!

Steinar: Det jeg har fått ut av det rent faglig er tips til informasjon og hjelpemidler. Jeg har vært heldig som har foreldre som har hjulpet meg, som har vært i skolen. De vet litt hva det går. Jeg har fått vite hva jeg har krav på. Det er ikke alltid skolene vil. Det tar jo ressurser.

Anders: De er vel pliktet til det, håper jeg?

Steinar: De er pliktet til det. De hjelper deg ikke før du kommer og spør.

Erling: Der opplevde jo du litt motstand? Har Dysleksiforbundet vært til god hjelp?

Nonsen: De har vært til veldig god hjelp. De lærer meg mye. De lærer meg å møte disse menneskene som har disse lærevanskene. Du kan møte andre ungdommer som har slike vansker. De lærer meg om spesifikke språkvansker. Om å snakke og høre på folk.

Erling: Nå fikk du tips fra Nonsen, om tale til tekst.

Steinar: Det skal jeg absolutt ta til meg og prøve. Det tror jeg vil hjelpe meg.

Erling: Lydhør, har dere fått det gjennom forbundet?

Steinar: Ja. Og Lingdys, det har fungert for meg. Så jeg kan anbefale andre med dysleksi å prøve. Samme med lydbøker.

Nonsen: Jeg var på kurs for å lære meg Lingdys. Da ble jeg tipset om andre leseprogrammer. Jeg tror ett av de var Epilot og ett var Lightfly. Det var noe pilotgreier.

Oppsummering

Anders: Nå tror jeg snart vi skal runde av, Erling. Nå har dere sjansen å si noen velvalgte ord helt på slutten, dersom det er noe dere vil si. Hvordan er fremtiden for en dyslektiker?

Steinar: Ingenting er umulig, du må bare jobbe litt hardere. Du må ha den innstillingen.

Anders: Blir det mer og mer hjelp i teknologien, eller?

Nonsen: Nå får du mer hjelp fra starten.

Steinar: Vi er heldige som lever nå. Forrige generasjon fikk ikke så mye hjelp.

Anders: Jeg tror ikke far min hadde noe Lydhør.

Steinar: Og da tenker jeg på neste generasjon. Det kan bli enda lettere!

Nonsen: Bare fortsett å jobbe hardt. Lese og skrive.

Anders: Jeg tror det er viktig og bra at slike som dere er med i forbundet og tale det glade budskap. Erling: Vi er veldig glade for at dere er så engasjerte at dere er her hos oss. Hvordan fikk vi tak i dere?

Anders: Det er nok jeg som var i kontakt med Dysleksiforeningen for lenge siden, og så nevnte jeg det i en bisetning. Jeg tror ikke det var primærmålet. Jeg har litt dårlig hukommelse, jeg. Jeg tror det var noe slikt. Så begynte en liten snøball og rulle. Og så endte vi opp …

Erling: Med Steinar og Nonsen. Tusen takk, veldig kjekt at dere ville komme.

Nonsen: Værsegod.

Steinar: Tusen takk for at vi fikk komme.

Anders: Hvis det blir en runde to, så skal vi love å bestille pizza til deg, Nonsen!

Nonsen: Det går bra.

Avslutning

Erling: Det var som alltid, veldig interessant. Du satte meg litt fast da du ba meg om å si hva dysleksi er for noe. Det var jo veldig nyttig å tenke gjennom det. Dysleksi, som med ADHD, er ikke bare én ting. Ikke én type person. Det rammer ikke likt.

Anders: De var jo forskjellige. Der hun kunne gi opp ganske raskt, og ikke prøve å lese det engang, så kunne Steinar lese det med noenlunde enkelhet, selv om han var preget av …

Erling: Som han sa, han ble trøtt av å lese langt. Hva sitter du igjen med?

Anders: At ingenting av det jeg trodde stemte nødvendigvis.

Erling: Hva trodde du.

Anders: De typografiske designgrepene som jeg har lært er bra for dyslektikere, de var ikke bevisst på det. Det betyr ikke nødvendigvis at de teknikkene er dårlige. Jeg fikk ikke bekreftet det jeg har fortalt andre. Jeg har brukt argumentet om dyslektikere, for eksempel med fargekontrast, der for hard kontrast kan faktisk redusere lesbarheten.

Erling: Dette kjente ikke de igjen.

Anders: Nei, og da blir jeg litt usikker på min egen kompetanse. Og det er jo bra, for da må jeg jo verifisere om det stemmer.

Erling: Og det kan godt være at det stemmer for noen med dysleksi.

Anders: Jaja! Men nå må jeg undersøke litt, hvilket grunnlag har jeg for å gi de rådene som jeg gir. Det er mer det jeg sitter igjen med. De teknikkene og de verktøyene – de brukte ikke tradisjonelle skjermlesere heller.

Erling: Nei.

Anders: Det er noe jeg har hørt, at skjermlesere ikke kun er for blinde, det er et godt hjelpemiddel for dyslektikere. Det kan godt stemme.

Erling: Absolutt. Og de snakket mye om å lytte til tekst, at det er mye enklere, spesielt samtidig som de leser.

Anders: Og du Erling, hva var det mest minnerike øyeblikk?

Erling: Litt som det var med Bompi og Bjørn, de med ADHD. At det er ikke bare én ting, det er et spenn, det er en skala.

Anders: Vi hører om disse spektrene i forskjellige versjoner.

Erling: Du har spekter, og du har faktorer. Dysleksi betyr ikke bare vanskeligheter med å lese. Det kan vanskelig for å skrive.

Anders: Det henger selvfølgelig sammen. Det var godt at de ikke så på dette som et veldig stort problem.

Erling: Det går litt igjen. Det var tydelig at de så det som lærevansker, ikke som funksjonsnedsettelser.

Anders: Det er nok en viktig distinksjon det. Jeg er glad at jeg lærte litt i dag.

Erling: Bare da du stilte meg det spørsmålet, hva er dysleksi – det var vanskelig å formulere det. Hva er det egentlig? Det var godt at de fikk litt klarhet i det. Og så var det bra at vi hadde to unge folk, som er født i den digitale tidsalder. Jeg ble litt overrasket over at de sa at de ikke slet med ting på telefonen eller digitale flater. Alt var greit, alt var i orden. Ting har nok blitt bedre for dem. Store knapper, som han sa.

Anders: Det kan òg være fordi at når de kommer til dårlig språk, at de bare gir opp. Prøver ikke en gang.

Erling: Én ting til, dette med vanskelige ord. Kanskje ikke det er et dysleksiproblem?

Anders: Nei!

Erling: Det har mer med stammespråk å gjøre, som gjelder for oss alle. De bekreftet forsåvidt at lange ord kan være vanskelige, men det kan det jo for alle? Det var ikke nødvendigvis relatert til dysleksi.

Anders: Jeg vil jo tro at enkle, korte ord og korte setninger, korte avsnitt …

Erling: Det er bedre for alle.

Anders: Det er jo god skriveteknikk.

Erling: Vi trenger ikke å si at det er så mange med dysleksi som trenger det. Det gjelder for alle. Veldig kult. Hvem er du?

Anders: Jeg heter Anders og jobber i Webstep. Hvem er du?

Erling: Jeg er Erling og jobber i Okse.