Uu-podcasten: Ulik

Introduksjon

Anders: Hei Erling.

Erling: Hei Anders.

Anders: Velkommen til Ulik, episode 4. I dag har vi vært kjempeheldige og fått den dyrebare tiden til Per Åge Øglend.

Erling: Hvem er det?

Anders: Det er en gladgutt fra Sola, som vi kom i kontakt med fra Norges Handikapforbund. Han kommer her på besøk og skal fortelle om sitt liv, sine styrker og sine svakheter.

Erling: Skal vi fortelle hvilken funksjonsnedsettelse han har?

Anders: Ja.

Erling: Han sitter i en motorisert rullestol, og hvorfor han gjør det, det får du høre i intervjuet.

Intervju

Anders: Vi har den store gleden av å ha Per Åge på besøk her. Jeg har lyst til å … hva heter «icebreaker» på norsk? Isbryter?

Erling: Jeg vet ikke om vi har et godt norsk ord for det?

Nasebrudd

Anders: Jeg har et spørsmål til deg. Jeg har fått med meg at du har brukket nesen.

Per Åge: Skikkelig.

Erling: Det googlet jeg meg frem til, faktisk.

Anders: Skal vi begynne med den?

Per Åge: Med nasen. Det var på Konserthuset i Stavanger. Jeg hadde det litt travelt, skulle skynde meg til en forestilling. Jeg visste at det var en rampe ved parkeringshuset der. Tok fart og skulle kjøre fort ned den. Det jeg ikke hadde fått med meg var at det var to utganger. Den ene hadde rampe og den andre hadde trapp. Jeg hadde valgt feil og kjørte ut trappen, og landet tre meter lengre nede, på nasen. Da var det ikke mye nase igjen, den var ganske skeiv. Har du treskalle så overlever du det meste, så det gikk jo bra det òg.

Erling: Tydeligvis. Du kan gjerne fortelle om funksjonsnedsettelsen du har.

Per Åge: Grunnen til at det var vanskelig å forsere den trappen på normalt vis, er fordi jeg sitter i rullestol. Det gjør jeg etter en trafikkulykke for mange år siden. Jeg var 11 år og satt på i en bil som ble påkjørt bakfra. I den tiden var det ikke nakkeputer i bilene, det var ikke sikkerhetssele bak.

Anders: Så du hadde ikke sikkerhetssele på deg?

Per Åge: Nei, dette var i 1973. Det medførte at jeg brakk nakken etter den kraftige nakkeslengen. Med påfølgende lammelse i hele kroppen, fra brystet og ned. Så dermed er jeg rullestolbruker fra den dagen.

Anders: Jeg hopper litt tilbake til konserthuset. Det nesebruddet er et resultat av manglende universell utforming.

Erling: Synes du det? Når de har rampe på den ene siden.

Per Åge: Ja, det var forsåvidt rampe på den andre òg, men den gikk i 90 grader. Det som var problemet var at hele området er veldig mørkt. Det er bevisst lite belysning, fordi belysningen av området rundt huset ikke skal ta glorien fra selve huset. Da det var mørkt, det regnet, jeg så ikke at det var høydeforskjell. Jeg fikk vite etterpå at det var mange som hadde snublet og nesten kjørt utenfor der.

Anders: Har de utbedret det i etterkant?

Per Åge: Ja, de satt opp noen lys. Mer lys.

Anders: Men ingen gjerde?

Per Åge: Jo, og de har satt opp et slags gjerde i trappen. Et minirekkverk som du kan støtte deg på. Du hadde nok sett den, vil jeg tro.

Erling: I din situasjon hadde det nok vært nok.

Per Åge: Jeg tror det. Jeg har litt traumatisk forhold til den, så jeg kjører ikke den inngangen lengre.

Anders: Du har vært på konsert i konserthuset i etterkant?

Per Åge: Mange ganger. Jeg sitter bare og venter på disse utsettelsene.

Anders: Hva er det du gleder deg til?

Per Åge: Nå er det Wardruna i 2022. Nå fikk jeg nettopp melding at den var utsatt til våren 2022.

Anders: Og Wardruna, burde jeg vite hva det er?

Per Åge: Det er en skikkelig gammel vikingrock.

Erling: Åh.

Per Åge: De hadde for eksempel noen av temamusikken i Vikings. Spennende!

Erling: Det er en skikkelig rockekonsert?

Per Åge: Ja, ikke gammel slik som Bill Haley, Elvis og den gjengen. Det er gammelnorsk rock. Litt mystisk.

Erling: Nå ble jeg litt spent her, men det er ikke det vi skal snakke om i dag.

Hjemmesykehus

Anders: Du havnet i rullestol som 11-åring. Vi skal ikke ta hele livshistorien i dag. En rullestol er jo et veldig viktig hjelpemiddel for deg. Kan du si litt om din inngang i teknologien? Når begynte du å ta i en datamaskin?

Per Åge: Det startet med tre måneder på Rikshospitalet etter ulykken. Ble sendt der med én gang og operert. Etter det var jeg på Sunnaas i ett år, det er en rehabiliteringsinstitusjon. Der begynte de med én gang med elektriske rullestoler. Senger med hev og senk. Det var store ting. Det var store brytere og tjukke ledning. Lite pent å se på. Design var ikke i fokus. Det handlet om å få det til å virke. Det fungerte. Da jeg kom hjem ville jeg jo ha et hjem som ikke så ut som et sykehus. Det er ikke noe særlig å bli flyttet til et hjemmesykehus. Da jeg fikk bygget meg et eget sykehus, fordi jeg ble tilkjent erstatning …

Erling: Sykehus?

Per Åge: Nei, hus. Det føltes som et sykehus i starten. Det var mye hjemmesykepleie og fysioterapi og hjelpemiddel. Ære være gode ergoterapeuter. De mente at mest mulig er best mulig. Det er det ikke. Du sitter igjen med et stort lager med hjelpemiddel som du bruker av og til, som du nesten ikke har plass til. Møbler. Det var slik på den tiden. Det at folk skulle bo hjemme var nytt. Mange bodde på institusjoner. Vi jobbet mye med Norges Handikapforbund, eller Norges Vanførelag som det het på den tiden. Den viktigste oppgaven var å samle inn penger til rullestoler til folk. Men så kom 70-tallet med ny lovgivning og slikt, som gjorde at du kunne få rullestoler på Nav uten å betale for det.

Per Åge: Dermed fikk jeg bygget et hus med alt på én flate som var tilrettelagt for meg. Da var det ut med det gamle og inn med det som var «state of the art» den gang.

Anders: Bor du fortsatt med foreldrene dine nå?

Per Åge: De bodde der en liten periode i begynnelsen, så overtok jeg det huset da jeg var 24 år. Da klarte jeg meg 100 % selv, i det huset.

Erling: Vi er i 1986.

Per Åge: Stemmer.

Folkehøyskole

Erling: Har du brukt mye data og sånn?

Per Åge: Jeg var russ i 1981. Da måtte jeg peile meg ut hva jeg skulle gjøre. Jeg var ganske lei skole akkurat da.

Erling: Var vi ikke alle det?

Per Åge: Jo, etter så mange år. Jeg fant ut at et hvileår på folkehøyskole, det kunne være tingen. Alle kameratene mine dro i militæret. Det fikk ikke jeg. Jeg meldte meg, men jeg fikk ikke. Jeg tenkte på kontortjeneste, jeg kunne jo gjøre noe. Men neida. Jeg fikk vite at jeg var arbeidsudyktig, jeg hadde ikke noe i militæret å gjøre. Da dro jeg til en folkehøyskole i Moss, og den skolen hadde oppgaver fra Utdanningsdepartementet. De hadde fått etablert et dataanlegg. Det var min debut.

Anders: Hva gjorde du da?

Per Åge: Det var programmering i Basic, blant annet. Det var en del punchejobber. Vi laget lønnslister for folkehøyskolene. Det var kjempespennende å være med på. Måtte skrive taushetsplikt og greier. Følte oss kjempeviktige. Det var nok litt brått å bli kastet inn i. Jeg var ikke en type som likte å finne ut hvordan datamaskinen virket. Jeg ville ha den som et hjelpemiddel som bare skulle fungere. Så da fant jeg ut retningen jeg ville gå. Jeg likte bedre å jobbe med folk, det var en helse- og sosiallinje òg på den skolen. Da jeg var ferdig med det året begynte jeg å studere sosiologi på universitetet. Psykologi og.

Bevegelse

Erling: Jeg ser på hendene dine, du har ulik førlighet i dem?

Per Åge: Venstrehånden er best. Da den bilen traff oss, i sin tid, så traff den oss i hjørnet på venstre siden. Dermed fikk jeg et skjevt kast på nakken. Nervene ble mer skadet på den ene siden, så det forplantet seg i hele kroppen. Den ene siden er sterkere enn den andre.

Anders: Med tanke på universell utforming, så er det folk nå som hører på, som ikke ser det vi ser. Har du lyst å beskrive deg selv?

Per Åge: Den venstre siden kan jeg bevege ganske bra, men med mindre styrke. Når du har nakkeskader får du lammelser helt fra brystet og ned.

Erling: Var du helt lammet i starten?

Per Åge: Ja, helt lammet. Da lå jeg med en bøyle og kunne kun bevege på øynene.

Erling: Såpass.

Per Åge: Nakken måtte ligge i strekk for å kunne gro. Jeg lå et par-tre uker og kun talte hullene i takplatene. Når det ble tatt vekk, så kunne jeg bevege hodet. Plutselig en natt så kjente jeg kribling i armen. Da morgenen kom, så kunne jeg bøye armen. Så gikk det noen uker til, og det er ikke alle som kommer så langt. Foreldrene mine fikk beskjed om at de måtte regne med at jeg aldri kom til å kunne bevege på noe. Det var veldig tøft for de. De skulle ikke si det til en 11-åring.

Så plutselig kunne jeg bevege på en fot. Det viste seg at jeg hadde fått en inkomplett skade. Det betyr at alle nervene er i utgangspunktet ikke er avrevne. Ikke som en snittskade, da blir alt lammet. Da får du aldri noe tilbake. Jeg ble bedre, men aldri nok til å kunne gå. Da ble rullestolen et viktig hjelpemiddel. Jeg ser på rullestolen som en positiv ting. Den som får meg frem i livet. Det er lettere for de som er sterk i armene. Så har du elektriske rullestoler for oss som ikke klarer det så godt. Kanskje burde flere bruke det uansett. Når vi blir eldre, blir det for tungt å kun bruke armene til å ta seg frem. I lengden er ikke det så bra. En mellomting å bruke elektrisk rullestol når det er nødvendig og manuell når det er greiest, det viser seg å være best på lang sikt.

Erling: Du sa noe veldig fint, kanskje før vi begynte å spille inn, at det var konteksten som gjorde deg funksjonshemmet?

Per Åge: Ingen er mer funksjonshemmet enn omgivelsene gjør det til.

Bil

Erling: Nettopp. Så fortalte du at du kjører bil.

Per Åge: Jeg kjører bil og der påstår jeg at jeg ikke er funksjonshemmet.

Anders: Jeg ville jo nesten ikke trodd på deg. Det ser ut som fingrene og hendene dine ikke er i stand til å kjøre en bil. Det er jo veldig imponerende.

Per Åge: Da kommer det med hjelpemidler inn. Alle hjelpemidler er en kompensasjon for å gjøre deg mest mulig førlig, hvis du ikke kan fungere som en ordinær sjåfør med de hjelpemidlene du har, så kan du ikke kjøre bil. Dermed sier jeg at jeg ikke er funksjonshemmet som sjåfør. Da kunne jeg ikke kjørt bil.

Erling: Det må være mange variasjoner i en bil for funksjonshemmede? Slik som du, du sa du hadde et lite ratt som du bruker. Hvordan gasser og bremser du?

Per Åge: Alle biler må skreddersys. Den lille funksjonen du har igjen, må du bruke til forskjellige ting. Det er mye enklere å bygge om i dag, fordi du har mer elektronikk. Min bil er en datamaskin som styrer i praksis. Jeg kaller det «drive by wire». Med uttrykket «fly by wire» høres det ut som om du flyr langs en ledning. Men det er jo datamaskiner. Sånn er min bil òg, alt går elektronisk.

Anders: Men du svinger og gir gass med venstre hånd?

Per Åge: Du kan velge om du skal kjøre med joystick. Slik som denne elektriske stolen her, den kjører jeg med joystick. Frem er frem og tilbake er tilbake. Elektronikken gjør slik at jeg kjører hvor jeg vil. I prinsippet er det det samme med bil òg. Det er mange som kjører bil med joystick. Så har de andre funksjoner, for eksempel med talestyring hvor de kan si «blink høyre», så blinker bilen til høyre. Den forstår jo hva du sier. Det er mange slike ting.

Jeg har valgt å kjøre noe som kalles miniratt. Det er egentlig elektronikk som overfører signaler fra det fysiske rattet til en datamaskin, så svinger hjulene. Men så har jeg litt kraft i den ene foten, så jeg har valgt å beholde gasspedalen på foten. Jeg gasser med foten.

Anders: Ja, jeg har sett at du beveger den litt.

Per Åge: Jeg har nok til å gasse med. Men jeg har ikke nok kontroll til å ha bremsepedal.

Anders: Din gasspedal er mer følsom.

Per Åge: Ja, enn andre sin. Da kan jeg kjøre lengre strekk, for jeg hviler bare på pedalen. Og så har jeg en spak på høyre hånd. Skyver jeg den frem, så bremser jeg. Det øyeblikket spaken går frem, så kutter gassen ut. Jeg kan gjøre begge deler, men det er bremsen som styrer.

Erling: Du sa at du fikk lappen 13 dager etter at du fylte 18. Hvilken bil kjørte du da?

Per Åge: En Volvo 142! Det var Sunnaas som hadde den, den tok jeg lappen i. Dette var i 1980. Vi kan si mye negativt om USA, men de har vært fantastiske med tanke på tilrettelegging for handikappede. De har sendt soldater ut i verden, og de kommer lemlestet tilbake. En veteran i USA har stor status, og de får tilrettelegging når de kommer tilbake. De fikk vaner med heis ganske tidlig. De var sjåfører og klarte seg selv tidlig, mye tidligere enn folk i Europa. Det fikk jo en i Oslo nyss om. Han reiste til USA, sendte over en bil og brukte den på Sunnaas som en mulighet for folk som ikke klarte å flytte seg fra bil til stol selv. Jeg kunne kjøre bil, men jeg måtte ha hjelp til å komme inn i den. Da var jeg jo avhengig av hjelp. Da han kom med den bilen fra USA, så så jeg med én gang at det var løsningen. Så jeg og en annen fra Sunnaas som hadde tatt lappen, vi bestilte hver vår bil gjennom ham. Han dannet et firma og vi garanterte for bilene selv. Vi begge hadde fått erstatning, så vi kunne betale for bilene selv. Vi visste ikke om de kom til å bli godkjente i Navsystemet. Men vi så at dette måtte vi få til. Overlegen på Sunnaas, det firmaet og oss som bevis på at dette gikk an, så fikk vi det gjennom. Det var de to første bilene med heis, som ble utbetalt av Nav.

Erling: Hvor lenge hadde du den bilen?

Per Åge: Den hadde jeg i nesten 11 år. Egentlig kunne jeg bytte etter 6 år, slik var reglene. Det var en Chevyvan med striper. Jeg var på utstillinger og slikt. Ni farger på denne bilene. Denne ville ikke jeg gi fra meg før jeg måtte. Da var den til slutt utslitt.

Tekstmelding på iPhone og iPad

Anders: Jeg vil tilbake til smarte telefoner og datamaskiner. Hvordan bruker du dem? Er den digitale verden enkel for deg?

Per Åge: Det spørs hvilke deler av den verdenen du tenker på. Nå kan jeg kjøre bil ganske uanstrengt via en datamaskin. Det er mye enklere å kjøre nå enn den gamle Chevroleten jeg hadde. Rattet var så tungt at jeg måtte ta pause etter en kort kjøretur. Jeg måtte kjøre sent i svingene for å klare dem, det var så tungt.

Det gikk lang tid før jeg fikk touchtelefon.

Erling: Hvorfor det? Fingrene mine er litt ustyrlige. Jeg kan ikke holde telefonen med den ene hånden og trykke med den andre. Jeg må legge telefonen ned på noe for å trykke på den. Med knapper på en vanlig telefon, så var de knappene veldig stabile. Da touchtelefonen kom, så trykket jeg i alle retninger. Jeg hater touchtelefon. Bruker den kun til meldinger hvis jeg må, og til å snakke i.

Anders: Du har sendt en lang melding til meg i dag.

Per Åge: Nå kan du snakke til dem!

Anders: Ahh!

Per Åge: Jeg toucher jo aldri på telefonen. Da ble den kjekk, ved å kunne snakke til den.

Anders: Jeg forlanger en demo her og nå, send en melding til meg.

Per Åge: Da må jeg finne frem telefonen. Jeg har iPhone, det er det beste.

Anders: Nå har du en liten veske på venstre side.

Per Åge: Her burde jeg hatt orden. Her er det munnbind. Jeg tar opp telefonen.

Anders: Du har en gammel slik som meg.

Per Åge: Det er ingen vits å ha noe nytt.

Anders: Ikke for meg heller.

Erling: Jeg ser du klarer å holde den litt med den andre hånda.

Per Åge: Jeg støtter den mot den andre, det er en teknikk jeg har lært meg.

Anders: Hvorfor er den ikke fastmontert på stolen din?

Per Åge: Hvis det regner og sånn.

Anders: De nye er vanntette, så da har du fått en grunn til å kjøpe ny.

Per Åge: De nyeste stolene kommer med en skjerm med innebygget telefonfunksjonalitet. Det er kjekt! Da begynner det å bli bra.

Erling: Nå var jeg usikker på om du skulle si at det var kjekt eller …

Per Åge: Det hadde løst mye for meg. Dersom jeg kunne trykket på en skjerm uten å holde den. Det hadde vært helt supert.

Erling: Det høres ut som om du trenger å få orden på dette.

Anders: Du kan ønske deg ny telefon til jul.

Per Åge: Eller ny rullestol, med telefon innebygget. Det er det jeg vil ha. Hjemme har jeg en kodelås for å låse opp døren. Den må jeg trykke på. Nå kan du programmere stolene slik at når den kommer nær døren, så går døren opp. Det er en helt annen hverdag. Fantastisk!

Anders: Nå må du ikke spore av. Nå skulle du sende melding.

Per Åge: Jeg åpner telefonen med fingeravtrykk. Det var Webstep. Nå skal jeg trykke. Du ser at jeg knoter litt, for du ser at den detter litt ned. Jeg trykker på tekstmelding.

Anders: Nå trykker du. Du bruker ikke stemme for å åpne tekstmelding.

Per Åge: Nå i det siste har det skjedd noe med telefonen. Det er ikke alltid mikrofonikonet kommer frem.

Erling: Ahh, det ikonet ved siden av tekstfeltet.

Per Åge: Det har slukket av en eller annen grunn.

Erling: Har det forsvunnet akkurat nå?

Per Åge: De siste par-tre ukene. Så vil ikke ikonet lyse opp, så nå får jeg ikke sendt.

Erling: Da stopper det for deg.

Per Åge: Ja. Nå må jeg begynne å skrive én og én bokstav. Da ringer jeg heller. Der var det en sårbarhet med elektronikken. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg hater å finne ut hvordan ting virker. Det skal bare virke. Jeg må ringe til niesen min som har lik telefon som henne. Hvordan gjør jeg nå? Slik er min hverdag.

Anders: Det var tekstmeldinger. Bruker du nettet noe på telefonen?

Per Åge: Aldri. Rett og slett. Jeg har en iPad Pro. Den er 13 tommer. Jeg må ha størst mulig nettbrett. Da blir tastaturet stort nok til at jeg ikke bommer hele tiden.

Anders: Størrelse er viktig for deg. Når Erling og meg sitter og jobber, lager ting, da har vi regler for hvor stort ting skal være. De reglene er det mange som feiler på.

Universell utforming hos Avinor

Per Åge: Jeg har vært med i et brukerutvalg hos Avinor på Sola. Der er det et skjermopplegg. Det er et problem at de setter opp skjermene høyt. Med rullestol kommer du ikke nært nok. Og så er det så høye at armene ikke rekker opp. Løsningen der er å sette opp en skjerm til, som står på skrå nedenfor. Da må den skjermen være korrekt størrelse. Ikke for liten og ikke for stor. Noen vil klare det, og noen vil ikke klare det. Det må være en løsning som er best for flest mulig.

Anders: Tror du at den ekstra skjermen var et resultat av at de allerede hadde produsert og designet den store skjermen? Hva om de hadde spurt deg innledningsvis …

Erling: I produktutviklingen.

Anders: Ja.

Per Åge: De har ikke satt dem opp enda. Dette brukerutvalget viser hvor viktig det er med brukermedvirkning. Før de hadde satt dette opp og etablert det, så kom vi inn. Vi diskuterte dette og kom frem til et forslag til dem.

Erling: Et løsningsforslag?

Per Åge: Ja, vi foreslo to skjermer.

Anders: Kunne dette vært løst bedre i utgangspunktet? Kunne det vært løst med én skjerm?

Per Åge: Det vet vi ikke. Nå er vi inne på universell utforming. Det skal jo være én løsning som fungerer for alle. Hvis du skal ha to skjermer, der den ene er stor for synshemmede, som kan reise seg opp og gå helt inntil veggen. Det er bra at den er så stor som mulig, i deres høyde. En rullestolbruker vil ha den i fanget. Så hvis den er et skråpanel som du kan kjøre helt inntil, så er det det beste. Det er òg best for unger. Ja takk begge deler. Av og til må du gå for todelte løsninger for at flest mulig skal klare seg.

Brukermedvirkning

Anders: Der nevnte du noe som ligger mitt og Erlings hjerte nært – brukermedvirkning. Vi jobbet i et fag som heter brukeropplevelse, og der er et av de viktige prinsippene at vi skal involvere sluttbruker så ofte og tidlig som mulig. Dette Avinorprosjektet er sikkert et stort prosjekt. Blir du og dere, funkisene som dere kaller dere, involvert til å medvirke.

Per Åge: Det varierer voldsomt. Det er kommet en lov som sier at alle kommuner må opprette råd, brukerråd. Det kalles ofte for råd for funksjonhemmede i en kommune. Det skal bestå av brukerrepresentanter og politikere. Noen har syv, noen har fem og noen har tre. Det er ikke det samme for private. Hvis en utbygger skal gå i gang med et stort boligprosjekt, så trenger de ikke dette. Det er synd. Da er det opp til arkitekten. Hvor oppegående er de og hvilke holdninger har de. Noen er veldig gode, som for eksempel Helen og Hard i Stavanger. I deres store prosjekt med siloene i østre bydel, der ble vi invitert inn. Kjemperespons! Kjempebra samarbeid.

Erling: Jeg likte dem før, jeg liker de enda bedre nå.

Per Åge: Det nye sykehuset har brukerutvalg. De har brukerutvalg på vanlig drift, altså hvordan tjenestene fungerer. Og et eget brukerutvalg på utbyggingen av sykehuset. Der er jeg med og representerer Handikapforbundet.

Fysisk universell utforming

Erling: Du har TEK17 (Byggteknisk forskrift), er det det det heter? Holder ikke det? At de bare fyller de reglene som står der?

Per Åge: Det skulle du tro! Vi ser at de bommer stadig vekk. Arkitekter som vi skulle forvente at forstår problemstillingene, de gjør ikke det. De gjør små brølere. De tror de gjør det riktig, og så gjør det de feil. Og gjerne mer enn nødvendig. For eksempel ledelinjer for synshemmede. Det er sikkert lagt kilometervis av unødvendige ledelinjer. Hvis vi tenker oss sinusheller som ligger midt i en gangsti. Svaksynte kan ofte bruke kantsteinene heller.

Anders: Sinusheller, det er de bølgene?

Per Åge: Ja, de bølgehellene du ser rundt forbi.

Anders: Og så ender de i slike legobrikker.

Per Åge: Ja, det er mye rart som er gjort der. Noen har disse pølsene, som vi kaller dem for, som forsvinner hver vinter når de måker. Mye rart. Det er bedre å bruke naturlige ting, som vi må ha uansett. Kantstein. Det er vel så godt.

Erling: Hvis de synshemmede ikke kan stole på at dette finnes overalt, så må de bruke de andre tingene uansett.

Per Åge: Nettopp! Det viktigste er å sette dette i system, så det blir en gjennkjennelsesverdi i det. Du vet hva du møter. Det er dette vi prøver å få med arkitektene på. Så det er likt og forutsigbart over alt. For eksempel busstopp. Da de ble laget ble de bygget forskjellig. Noen trengte ramper for å komme inn på bussen, andre ikke. Som passasjer, så vet du ikke helt om du kommer av på neste stopp. Da bruker du ikke denne tjenesten. Selv om du kommer fra A til D, så nytter ikke det dersom du fra A til K.

Erling: Helt sant. Her er parallellen veldig tydelig til vår verden. Kan ikke du ta den, Anders?

Anders: Du nevnte TEK17. Vi har jo våre digitale regler, forskrifter og retningslinjer som vi følger. Der er det ofte slik at vi gjør for mye ut av det.

Erling: Men òg at det ikke er nok, det dekker ikke alle situasjoner.

Anders: Begge deler. Det er mangel av brukermedvirkning, det å forstå slike situasjoner som du nå nevner, overført i en digital verden, at det skaper usikkerhet for en busspassasjer å ikke vite om en kommer av på neste busstopp. Det er veldig overførbart til den digitale sfæren der jeg ikke vet om jeg klarer å fylle ut dette skjemaet her.

Erling: Klarer jeg å kjøpe disse billettene her?

Anders: Da tar jeg opp telefonen og ringer, for det er det enkleste.

Trykkflater, busser og båter

Vi havnet fort tilbake i bussland, nå drar jeg deg tilbake i ipadland. Du sa at du var veldig glad i ipaden din. Hvordan bruker du den? Har du endret på noen innstillinger, for eksempel?

Per Åge: Egentlig ikke. Jeg bruker den på en ordinær måte. Jeg vet at det er en del som, dersom du er veldig spastisk, så trykker du litt i 90-90, ikke sant. Jeg har en vanlig Mac òg. Musen på den har jeg skrudd ned hastigheten på, for den blir for vinglete for meg. Det er en veldig fin ting å bruke. Den har jeg tilpasset. Ipaden har jeg ikke gjort det med. De er så store de tastene, så de fungerer selv om jeg er litt kald og dermed litt slengete.

Anders: Nå snakker du om størrelser. De fleste tingene er store. Da snakker du gjerne om Apple sine egne ikoner og knapper. Når du kommer inn i spesifikke nettsider og apper, opplever du da at noe er problematisk, eller at noe er enklere enn andre ting?

Per Åge: Hvis du kommer inn på en nettside med veldig små ikoner, små trykk. Et eksempel er når denne måten gikk på grunn i Suezkanalen, da var Fjordline sin nye båt på vei opp der. Jeg er litt interessert i maritim. Da måtte jeg følge med på hvor langt Fjordline var kommet inn i kanalen. Da brukte jeg en side som heter Marine Traffic. Der får du opp ikoner der hvor båtene er. Da må du trykke på de små ikonene for å se hvem som er hvem. Jeg har trykket og bannet så mye for å treffe med den fingeren min på den båten som ligger inntil en annen. Åhh! Og så er jeg så nysgjerrig!

Erling: Hvordan kunne de ha løst det bedre?

Gestures

Per Åge: Jeg prøver da å brette ut siden, det skal du gjøre med to fingre. Det er bare å gi opp. Heldigvis er det pluss og minus i et hjørne. Da berger jeg meg der.

Anders: Du har alltid problemer med to fingre?

Per Åge: Ja.

Erling: Pinch and zoom.

Per Åge: Helt håpløst.

Anders: Jeg vet ikke om vi har et godt norsk ord for «gestures»? Der har vi òg disse designprinsippene vår, der vi skal være veldig forsiktige i å basere oss på gestures. Det kan være forstørring med to fingre, dra flere fingre samtidig, eller å dra i et mønster. Da er et godt designprinsipp å alltid lage ekstra komponenter i tillegg, for eksempel pluss og minus i tillegg for å forstørre.

Per Åge: Nettopp.

Anders: Kartet du nevnte bruker kanskje Google sin kartmotor, og da har du en slik pluss og minus, dersom du ikke klarer å bruke to fingre.

Per Åge: Samme som Flight Radar. Samme prinsippet. Jeg liker godt Google Maps. Når jeg reiser et sted, er jeg ganske godt kjent i byen før jeg kommer. Sist var vi i Berlin. Da reiser jeg til Berlin på Google Maps, lenge før jeg drar der fysisk. Jeg «går» rundt i byen. Når vi først kommer ned tror folk jeg har vært der før. For meg er det ikke så lett å reise rundt på bomturer. Jeg vil fra A til B. Dersom jeg kommer til et sted uten rampe, må jeg kanskje rundt 3–4 kvartal.

Erling: Det er ikke bare fordi du er interessert?

Per Åge: Det er ikke bare derfor, nei. Det er mest praktisk. Jeg liker å være litt forberedt hvor det er kjekke ting å se. Da gidder jeg ikke å gå for mange bomturer. Setter meg inn i hva jeg skal se og besøke. På Google Maps liker jeg å se ting ovenfra og ned. Hvis du skal fra én gate til en annen, så gir du fart på kartet. Plutselig har jeg vært borti med to fingre, og så er det flatt. Så er jeg helt nedpå plutselig.

Erling: Det er sånn gesture-funksjonalitet.

Per Åge: Det er så irriterende.

Dørterskel

Erling: Du sier at du liker å være forberedt. Før du kom hit i dag, gjorde du deg noen tanker om hvor universelt utformet dette bygget skulle være.

Per Åge: Dere skrev en epost der dere sa at dere var i Skagen 35 og at det var tilrettelagt.

Anders: Jeg skrev det, ja, men det var jo ikke det. Der bommet jeg.

Per Åge: Jeg tenkte at det er de gamle sjøhusene. Nå tar vi en sjanse. Er det bra, så er det bra. Hvis ikke, så finner vi på noe. Vi er i Stavanger, det er et kjent miljø. Da er jeg ikke redd. Dersom vi skulle møtes i London, da hadde jeg sagt at dere måtte sjekke dørterskelen på forhånd.

Erling: Ja, for hva var det som skjedde?

Per Åge: Vi ble stående på utsiden og kom ikke inn. Den terskelen er så høy.

Anders: Den var sikkert 8 cm, kanskje 10.

Per Åge: Hadde jeg hatt en manuell stol, så hadde det vært mye enklere å vippe den oppg og kommet meg inn. Men en rullestol på 150 kg pluss meg, da går ikke det. Det stopper.

Erling: Vi fikk deg inn!

Per Åge: Ja, med litt improvisasjon.

Anders: Erling bygget rampe med en plate.

Erling: Det er heis her, det er stor dør inn til kontoret. Jeg vet at dørterskelene her inne er ganske lave, derfor sa vi at vi er tilgjengelige. Men så var det altså én terskel der som vi ikke la merke til.

Anders: Det er en viktig bevisstgjøring. Da stod vi der og klødde oss litt i hodet. Da sa du at to meter bortenfor, var det en liten minirampe til en annen inngangsdør. Da sa du, slik skulle vi hatt! Da tenker jeg at du sitter der med et stort smil, du er en veldig positiv fyr – blir du ikke sur i slike situasjoner der løsningen er så enkel og så åpenbar? Kan ikke folk bare gjøre ting skikkelig?

Per Åge: Jeg er vant med å ikke bli provosert.

Anders: Det har jeg forstått.

Per Åge: Jeg har brukt mange år på å lære meg det. Jeg hadde aldri jobbet i handikapforbundet, og i råd og brukerutvalg, hvis jeg ikke hadde blitt irritert. Jeg blir sjeldent sint. Men jeg kan bli skikkelig irritert. Det er nok det som driver meg.

Anders: Du slår meg som en veldig positiv fyr. Du skulle ha den bilen, uansett kostnad. Du skulle være med i militæret. Du har jo vært ganske fremme i skoene i livet ditt.

Per Åge: Ja, men jeg tror ikke jeg er mer fremme enn folk flest. Folk forventer at jeg ikke klarer så mye. Jeg vil få til det som alle andre får til. Jeg gjør ikke mer enn det alle andre gjør, uten handikap. Jeg kjørte ikke mer amerikaner enn de andre i Rogaland Amcar Klubb. Jeg gjorde bare det samme som dem. Jeg hadde båt i sin tid.

Båt

Anders: Båt?

Per Åge: Foreldrene mine hadde båt. Brødrene mine har hatt båt. Jeg ville òg ha båt. Jeg har vært heldig med økonomien gjennom erstatninger. Jeg fikk kontakt med et firma som bygget om en vanlig cabincruiser, en daycruiser. En 22–23 foter. I stedet for å begynner med heis, så støpte vi en ramme inn i siden på den og laget dør, slik at jeg kunne trille rett inn i båten fra en flytebrygge.

Erling: Du satt i stolen?

Per Åge: Jeg satt i stolen, ja og kjørte rullestolen rett inn. Jeg gjorde det, fra en rullestol. Men jeg gjorde ikke noe mer enn de andre båteierne på bryggen. Jeg har ikke gjort mer enn folk flest.

Erling: Men du måtte gjøre litt mer for å kunne gjøre som folk flest.

Per Åge: Det måtte jeg, det er der innsatsen ligger. Det var ikke en bøyg, det var spennende.

Erling: Det er kanskje det perspektivet Anders peker på?

Per Åge: Ja, nettopp.

Anders: Litt tilbake til det du sa om omgivelsene som lager begrensningene. Du sier at når du kjører bil, så er jeg ikke funkis. Hvordan opplever du det å være på ipaden din? Er det omgivelser som begrenser deg? Eller omgivelser der du er likestilt?

Per Åge: Hvis vi tenker data. Jeg er så gammel at jeg kaller det EDB-maskiner. Kan vi kalle det det nå?

Anders: Joda.

Per Åge: Jeg har alltid likt spilt. Gaming som de sier nå. Det har irritert meg at jeg aldri kunne bli så god som de andre. Du må være rask.

Erling: Finmotorikk.

Per Åge: Nettopp. Med disse kontrollene. Ved ordinært bruk, på en ipad for eksempel, så gjør det ikke så mye om jeg må rulle eller scrolle litt senere. Eller trykke på pluss og minus for å se på kartet, det betyr ikke så mye. På gaming har jeg ikke hjelpemiddel som er raske og gode nok til å henge med.

Dataspill

Erling: Har du spilt noe?

Per Åge: Jada, jeg har en egen spillemaskin.

Erling: Du har det, ja?

Anders: Hva spiller du?

Per Åge: Jeg kjører bil, Need for Speed. Det er kjekt. Jeg blir ikke så rask som de hekkans nevøene mine.

Erling: Bruker du joystick da?

Per Åge: Ja, jeg kjører med joystick.

Erling: Det var mer vanlig i gamle dager.

Per Åge: Det er det jeg kan. Når de kjører med ratt, så blir jeg frakjørt. Jeg tvinger dem til å kjøre med joystick. De vanlige oppgavene klarer jeg like lett som folk flest, som å lese avisen på nett.

Erling: Nettbank?

Digitalt sykehus

Per Åge: Nettbank er en drøm. Det som bekymrer meg litt er det nye sykehuset. Der er jo jeg med i et brukerutvalg. Det skal digitaliseres. Pasientene skal få egen ipad. Vi har fått demo fra IT-sjefen og de er jo så ivrige. Det er vi òg. Det er jo nesten som om det er blitt vårt sykehus. Denne digitaliseringen kan gå på bekostning av den menneskelige kontakten. Det skal være enerom for alle. Det er bra, synes vi. Men du må kommunisere med pleierne på en annen måte. Noen synes det er greit, hvis du er for dårlig til å dra i en snor. Hva om du er så dårlig at du ikke klarer å bruke en ipad, eller en fjernkontroll til å kommunisere med? IT-sjefen viste oss et opplegg med ipad, fjernkontroll og skjerm på veggen – det skulle bli så bra! Du kan følge med på din egen diagnose, du kan snakke med legen. Da så jeg og den som var synshemmet på hverandre og fikk angst i øynene. Hun som er synshemmet kan se litt, så vi så på hverandre. Det er ikke bra å bli totalt isolert i en situasjon hvor du er veldig sårbar. Du får ikke kontakt med omverden.

Erling: Jeg blir litt redd når du forteller denne historien om han som er så giret på ipad og fjernkontroll. Da begynner du i feil ende. Da blir du glad i løsningen i stedet for å løse problemet. Som du sier, du har en oppgave du skal løse, du skal ta kontakt for at du trenger noe. Hvordan løser du det på best mulig måte, i stedet for å fokusere på at ipad er kult, det løser alt.

Per Åge: Det kan være at hans utstyr i utgangspunktet er den rette løsningen.

Erling: Absolutt.

Per Åge: De små fellene er der, men du ser dem ikke. Hvis du ikke er obs på dem, så går du i fellene. Dette er en slik plass hvor du kan gå i fella med begge beina. Det er akkurat det arkitektene òg gjør, det er slike feller de går i. Vi vet dette. Derfor liker de mer og mer og invitere oss med.

Oppmerksomhetsfelter

Erling: Det er derfor brukermedvirkning er så viktig.

Per Åge: For eksempel den nye stadionen på Sandnes. Der var jeg ute med en som er nærmest blind. Der er det mange høydeforskjeller på tribuner og trapper her og småtrapper der. De har oppmerksomhetsfelt øverst og nederst i trapper, for synshemmede. Én type oppe og én type nede. Oppe forteller de deg at nå er du øverst i trappen. En annen type i bunn. Det hadde ikke de fått med seg. De hadde begynt å montere feltene feil. En som er blind vil kjenne at trappen går opp, og så plutselig går den ned. Det er livsfarlig. De var kjempeglade over at vi var der. Men der måtte vi be oss inn. Der trumfet vi oss inn selv. Vi sa at vi ikke hadde hørt noe om universell utforming av stadion, og lurte på om vi kunne få noe informasjon.

Erling: Var det vanskelig å komme inn?

Per Åge: Nei, Masiv stod med åpne armer. Etterpå beklaget de seg at de ikke hadde tatt oss med tidligere. De hadde lært mye, neste gang skal vi få bli med. Det er gjennomgående.

Anders: Hva var det som utgjorde forskjellen her, var det mønsteret?

Per Åge: Ja, det er ulikt mønster. Jeg tror det er runde nede. Der hanker jeg inn dem som kan det.

Erling: Nå skal jeg se etter dette neste gang.

Per Åge: Ja, de runde knottene nede og striper øverst. Eller omvendt.

Erling: Nå har vi sittet så lenge at vi må gi oss.

Anders: Jeg kunne sittet til i morgen, jeg.

Erling: Ja, det var veldig gøy.

Per Åge: Jeg regner med en solid betaling etterpå.

Oppsummering

Erling: Jeg sa det nettopp til deg. Han er en slik som lever livet. Det var ikke mye klaging.

Anders: Særdeles positivt. Positiviteten smittet lett over på meg.

Erling: Meg òg. Kjekt å høre hvordan han løser de utfordringene han har. Hva sitter du igjen med?

Anders: Jeg sitter igjen med den skjermen på flyplassen. Jeg håpte at det var et bedre svar eller løsning. Optimalt sett skal vi jo unngå å lage fysiske produkter for to ulike målgrupper på denne måten.

Erling: Jeg synes det er litt feil at de skal komme med løsningsforslag. De er eksperter på sin egen situasjon, de er ikke eksperter på utforming av produkter og tjenester. Det virket som om de òg gjorde det i forbindelse med sykehuset. Det var et tankekors.

Anders: Så er det jo godt òg å høre at det finnes takknemlighet og involvering.

Erling: Rådene han snakket om, har ikke jeg fått med meg. Det er godt at det finnes.

Anders: Vår bransje har mye å lære. Utbyggere, kommuner og andre aktører er flinke til å involvere brukere. Vårt felt er veldig dårlig på det. Vi snakker mye om brukertesting, og når vi gjør det er det i liten skala. Og sjelden med mennesker med funksjonedsettelser.

Erling: Det må vi bli flinkere på.

Anders: Det er lærerikt og enormt givende. Jeg gleder meg til å invitere Per Åge til en skikkelig brukertest, og det skal jeg gjøre!

Erling: Han koordinerte folk med funksjonsnedsettelser til ulik testing. Han må lytterne bare ta kontakt med. For meg så var høydepunktene dette med flyplassen og sykehuset. Og det han fortalte om han flinke og ivrige fyren som fortalte om ipad, skjerm og fjernkontroll. Hvor løsningsfokuserte vi er, ikke problemfokuserte. Det var litt nedslående, men også forståelig. Og så var det slående hvor likt det fysiske er det digitale. De har TEK17, vi har WCAG. TEK17 dekker ikke alt. Det gjør ikke WCAG heller. Vi må involvere folk. Også kan vi overbruke det. Samme med WCAG.

Anders: De tjenestene som er oftest utilgjengelige har oftes mest tilgjengelige kode, av typen ARIA.

Erling: Veldig kjekt med fysisk universell utforming. Det har jeg ikke så mye kunnskap om, så det var kjekt å få koblet sammen.

Anders: Og vi fikk smertelig opplevd dette med en gang han kom. Jeg hadde gitt grønt lys til tilgjengelig bygg. Du måtte bygge en provisorisk rampe for at Per Åge skulle komme seg inn i bygget.

Erling: Jeg måtte ta en uåpnet bordplate fra IKEA. Jeg skal skrive til huseier at her må vi ha en rampe.

Anders: Ble platen ødelagt?

Erling: Det tror jeg ikke, ikke så viktig.

Anders: God innstilling. Jeg er Anders fra Webstep.

Erling: Jeg er Erling fra Okse. Hade på badet!