Uu-podcasten: Ulik

Introduksjon

Anders: Hei Erling.

Erling: Hei Anders.

Anders: Episode 3.

Erling: Sesong 3 av Ulik. Eller, vi kaller det sesong. Så kaller vi hver sesong forskjellig navn.

Anders: Er det da sesong?

Erling: Jeg vet ikke. Det er den tredje podkasten vi lager.

Anders: Podkastserien.

Erling: Om universell utforming.

Anders: I dag er vi veldig heldige. Jeg har gledet meg mye. Vi har fått besøk av Renate og Bjørn.

Erling: Stemmer det. Og Renate, eller «Bombi», som hun blir kalt.

Anders: Jeg koblet ikke dette da vi snakket med dem – «Bombi» og Bjørn blir Bompibjørn.

Erling: Stemmer. Koblet ikke du det? Du fortalte jo det.

Anders: Ikke at dette sammen blir Bompibjørn.

Erling: Nå tok jeg den!

Anders: Nå ja!

Erling: Så treg er jeg. Hehe.

Anders: Så vi hadde besøk av Bompi og Bjørn.

Erling: Jeg vet ikke om vi har sagt det, men de har ADHD. Det som òg er interessant er at de har ADHD på forskjellige måter.

Anders: De puttet seg selv på forskjellige ender av skalaen.

Erling: Det var nytt for meg, at det er en skala.

Anders: De er veldig forskjellige.

Erling: De er gift, sa vi det.

Anders: Ja.

Erling: Og de har to unger som òg har ADHD.

Anders: Ja, og de driver selskap i sammen.

Erling: De var på nippet til å bli ufør. Bompi orket ikke å bo hjemme med Bjørn, fordi han var høyt og lavt over alt.

Anders: Når han ikke jobbet, så ble det for mye.

Erling: Det ble enormt med prosjekter. De måtte starte noe. De fikk lov av Nav til å starte RMB Malerservice.

Anders: Og det går så det griner.

Erling: De omsetter for mange titalls millioner og har titalls ansatte. Vi husker ikke helt tallene.

Anders: Stor suksess. En lokal suksesshistorie.

Erling: Det er tydelig at de har det veldig fint og er veldig stolte.

Anders: Da skal vi høre og lære om ADHD. Enten bekrefte eller avkrefte de fordommene jeg og kanskje du har?

Erling: Da kjører vi!

Intervju

Bilskilt

Anders: Jeg har litt lyst å begynne med noe dere er litt kjent for, bilskiltet. Hva er bilskiltet ditt?

Bjørn: Det er ADHD. Kjempestolt av det. Har hatt det noen år nå. Folk stopper fortsatt og spør om å ta bilde av det. Veldig kult.

Anders: Det er et av de bedre synes jeg. Det er jo mange av disse bilskiltene som er litt kleine.

Bjørn: Ja, noen forstår du ikke. Det er bare masse bokstaver og tall. Det sier ganske mye.

Anders: Var det mange om beinet? Var du tidlig ute?

Bjørn: Vet du hva? Jeg skulle kjøpe bilskiltet. Først skulle jeg kjøpe til kona, det var viktigst. Da jeg skulle bestille ADHD inne på denne tjenesten …

Anders: Du var tidlig oppe og satt klar på Vegvesenet?

Bjørn: Ja, de skulle åpne 10 eller 11.

Anders: Er det tidlig?

Bjørn: Nei, det er langt på dagen. Arbeidsdagen var jo slutt nesten. Da de åpner får jeg bestilt til kona, det var «Bompi» som jo er kallenavnet hennes. Etterpå søker jeg på ADHD og så står det opptatt.

Erling: Oi.

Bjørn: Jeg var superdeprimert. Kjempe nedtur. Pokker òg, jeg får la det være. Så var vi hos søsteren min i Trondheim på julaften. Der leste jeg et stykke i VG om at det var mange som hadde bestillt, men som ikke hadde betalt. Da sjekker jeg! Da var ADHD ledig. Vi må tenke på det, sier hun. Jeg bare besilte det. Ikke noe å tenke på. Hun ville tenke litt, det kan jo slå litt feil ut. Det gjorde det ikke.

Bombi

Anders: Nå må vi spør – «Bompi», hva og hvorfor? Har det noe med Bompibjørnene å gjøre?

Renate: Det har nok det. Far min elsket Bompibjørnene. Jeg var litt for gammel til å se på det da jeg var liten. Han var så glad i dem, at hver lørdag når Bompibjørnene kom, så ropte han på meg. Så kalte han meg alltid «Bompi». Andre gang Bjørn traff Pappa, så kalte han meg «Bompi». Siden den gang var det gjort.

Anders: Er dette forbeholdt de som kjenner deg godt? Eller kan vi kalle deg Bompi resten av samtalen?

Renate: Det pleier stort sett å være de som er nærmest, men jeg reagerer på det uansett så det går fint. Jeg har aldri opplevd at de roper Bompi til noen andre.

Anders: Husker du Bompisangen, Erling?

Erling: Det tror jeg faktisk. «Nå kommer Bompibjørnene …»

Anders: «Hipp hurra»

Bjørn: Jeg skal ikke prøve å synge.

Renate: Jeg måtte jobbe hardt for å holde igjen nå.

Anders: Du gikk rett på svensken?

Erling: Ja, jeg lurer på om jeg har sett den svenske varianten av den.

Anders: Jeg òg.

Bjørn: Jeg så alltid på Sky TV.

Anders: Jeg òg.

Bjørn: Det var på englandsk da.

Om ADHD

Anders: Jeg uttaler meg ofte om ADHD. Jeg kan lite om det og jeg har mange fordommer.

Bjørn: Alle stemmer, hehe.

Anders: Når jeg uttaler meg, så sier jeg gjerne at det som fungerer for folk med ADHD, det fungerer for alle. Kan det stemme?

Renate: Nei. Faktisk så er det slik at det som fungerer for én person med ADHD ikke fungerer for en annen med ADHD. Det er en grunn til at ADHD Norge har et slagord som heter «Har du sett én person med ADHD, så har du sett én person med ADHD.» Alle mennesker er forskjellige, uansett hvilke diagnoser du har. Så det er ingen fellesbetegnelse, vi kan ikke si at dersom du har det, da er du slik – bang! Men noen likhetstrekk vil det jo alltid være.

Anders: Hvilke likhetstrekk?

Renate: Det som er diagnosekriteriene, det kan gå på forskjellige ting. Vi skiller mellom ADHD og ADD. Jeg har en ADD-diagnose. Bjørn har fått en ADHD-diagnose.

Bjørn: Spreller litt mer.

Renate: Jeg vil si at det er mye det samme. Hos ham så viste den indre uroen igjen ved at han havnet titt og ofte på rektor sitt kontor. Min uro var mer inne i meg. Jeg fikk mer tanker og følelser som var vanskelige å holde på. Det gjorde at det var vanskelig å forholde seg til andre mennesker, så ble jeg veldig stille. Flink pike, snill på skolen og stille.

Anders: Det har jeg hørt, at jenter oftere blir med denne diagnosen. Stemmer det?

Renate: Ja. Men jeg vet ikke om vi kan si oftere, fordi det er mange gutter med ADHD som òg blir slik, så jeg tror faktisk ikke det går så mye på kjønnsforskjeller, som at folk er ulike.

Bjørn: Jeg tipper det er omtrent likt. Vi gutta boys er litt tøffere, vi skal ikke komme med våre problemer. Det er fyfy. Når du spreller litt, slik som jeg gjør, det er akseptert. Her er det noe. Har du den indre uroen og problemer der, så ja …

Anders: Er det enkelt for dere med ADHD å omgås andre med ADHD?

Renate: Ja.

Bjørn: Både og. Vi har mer toleranse for den problematikken. Vi skjønner det.

Erling: Jeg husker at bror min hadde en t-skjorte der det stod, «en drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge». Samme med ADHD. En drittsekk er en drittsekk uansett om han har ADHD eller ikke.

Renate: En drittsekk får være en helt egen diagnose.

Erling: Hva er er ADHD?

Renate: For meg er det styrken min. Det har ikke alltid vært det. Jeg ble ikke fanget opp i ung alder, så jeg fikk diagnosen i voksen alder. Det har blitt styrken min fordi det har gitt meg ekstra energi, kraft og motivasjon. Mangel på frykt. Tørr å teste ut og prøve ting. Har en driv inne i meg. Jeg gir ikke opp. Jeg slutter ikke. Jeg føler at jeg klarer å bruke dette i livet mitt nå, som den største ressursen jeg har, til å lykkes, til å ha et godt liv. Nå som jeg har fått hjelp til å få balanse.

Bjørn: Det blir litt det samme her òg. Styrken min er at jeg snur meg veldig fort rundt. Jeg kan hoppe fra et punkt til et helt annet ytterpunkt, jeg tilpasser meg veldig fort. Nå går jeg på medisiner. Jeg hadde ikke klart det uten. Når jeg nå driver firma. Medisinen gjør at jeg klarer å strukturere meg. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg ikke fungert i det hele tatt. Da er det armer og bein. Null filter. Jeg klarer å fokusere på det jeg synes er gøy. Å sette meg ned og gjøre noe jeg ikke liker, det er dødfødt. Det har jeg ikke sjans til.

Renate: Du klarer å bruke alt til det beste, når du har havnet på riktig hylle. En hylle du interesserer deg i å være på.

Erling: Funksjonsnedsettelsen blir en funksjonsfremmende egenskap, om du er på riktig sted?

Renate: Ja. Og jeg har andre jeg kjenner og andre ansatte som jeg ser kan bruke det til sin styrke. Det er dessverre mange som ikke klarer å finne den balansen, den plassen i livet. Da kan det bli en stor hemsko.

Erling: Når jeg nå sa «funksjonsnedsettelse», blir det feil det?

Renate: Jeg er ikke så nøye på slikt, så det blåser jeg i. Jeg skjønner hva du mener. Hvis du hadde sagt MBD, slik det het i starten, minimal brain damage, da hadde jeg protestert høylytt. Det er ikke en hjerneskade. Jeg ser ikke på det som en funksjonsnedsettelse. Jeg blir ikke såret om du kaller det det.

Bjørn: Noen som sliter med å delta i samfunnet, som ikke finner sin plass, så det blir jo en form for funksjonsnedsettelse.

Renate: Men nå har vi vi med det nevnte bilskiltet valgt å tapetsere omverdenen med at vi har ADHD, og det er vi stolte av. Da er vi av de mindre sensitive når det kommer til å snakke høyt om det. Andre vil kunne ta seg nær av det.

Mac

Erling: Fokuset her er universell utforming, og vi har en digital hatt på oss.

Anders: En liten digital hatt. Hva er universell utforming?

Bjørn: EDB fungerer utrolig dårlig for meg. Jeg har Mac. Jeg har hatt Mac i ganske mange år. Jeg har funnet mine måter å bruke denne på. For noen uker siden fant jeg ut at det er noe som heter Finder.

Renate: Han fant ikke ut av det. Vi prøvde å forklare noe, og fant ut at han ikke viste hva det var.

Erling: Hehe.

Renate: Så da jeg spurte hvordan han har klart å finne frem til ting på macen, så svarte han at han hadde airdroppet noe eller sendt det på mail, og så finner jeg det på den måten. Han venter til noen andre har oppdatert noe på dropboxen, fordi da får han et varsel som han kan klikke på. Hvis ingen gjør det, så sitter han og lurer på hvor pokker den dropboxen blir av.

Anders: Hehe. Da har du funnet dine egne teknikker.

Bjørn: Jeg har funnet min egen vei. Jeg har en muspadde. Jeg har hatt flere av dem. Jeg sitter og trykker, og så går den i veggen til slutt.

Erling: I hvilke situasjoner.

Bjørn: Når maskinen ikke vil gjøre det som jeg vil. Det er håpløst. Vi bruker et regnskapsprogram. Plutselig så endret det seg. Da falt jeg helt ut. Prøvde og prøvde, og så klikket jeg.

Erling: Du har ikke så mye tålmodighet?

Bjørn: Ikke på slikt.

Endringsvegring

Renate: Når han endelig hadde kontroll på hvordan det programmet fungerte, så endret de layout … slik var det på Facebook òg. Du har vendt deg til hvordan noe er, så kommer det noe nytt, så protesterer folk verden over, fordi de ikke liker det. Han er sånn, helt harnisk, hvorfor skal de endre på noe som fungerer? Til slutt kommer han over bøygen, og aksepterer at han må lære det. På et vis så får han det til.

Anders: Dette synes jeg er interessant. Dette underbygger litt mitt utgangspunkt, der jeg sa at det som er bra for dere, er bra for alle. For dette med endringsdesign er noe som ikke folk tar på alvor i min og Erling sin bransje. Det koster oss veldig lite å bare gjøre ting på en helt ny måte, uten å tenke på, som du sier, at når noe er nytt, så går det i veggen. Det er ikke du alene om. Slik fungerer verden. Vi har en iboende frykt for forandring, og når forandringene blir for store, så blir vi frustrerte.

Bjørn: Ja, jeg tenker at jeg har jo ADHD. Det er dette jeg sliter med, dette EDB-greiene. Så tenker jeg på de som er svaksynte og blinde, hvis du skifter layout da, da får de kjempeproblemer. De har mange hjelpemidler. Det er enda større utfordring.

Universell utforming

Erling: For du er med i FFO?

Bjørn: FFO, ja. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

Erling: Snakker dere om de tingene der?

Bjørn: Vi tar det opp, det er problematikk i samfunnet. Jeg prøver å få brukerrepresentanter på brukerråd i kommuner. Det er viktig.

Renate: Når jeg tenker universell utforming tenker jeg på hjelpelinjer og markører. Jeg sitter og regner en del anbud. Ofte er det anbud. Da skal det være markører i gulvet for hvor trappen går opp og ned. Der er døren bort til heisen og slikt. Jeg leser meg opp på det. Det er mye fokus på hva du skal gjøre fysisk for å tilpasse ting, men når dere tok kontakt for å snakke om den digitale delen, så må jeg ærlig si at jeg aldri har tenkt på at universell utforming òg gjelder der.

Erling: Hva tror du at det handler om?

Renate: Det handler om å gjøre det brukervennlig. At det ikke skal være en så høy terskel for å finne frem, for de som her en eller annen utfordring, enten det er fysisk, psykisk, motorisk eller hva som helst.

Erling: Du svarer riktigere enn mange som jobber med dette, hadde svart. Det er nettopp det det handlerom.

Anders: Det var 10 poeng.

Bjørn: Ofte ser vi at arkitekter som sitter med dette, de tenker mest på hva er estetisk fint, hva tar seg godt ut. Det er det som betyr noe.

Renate: Noen ganger virker det som om det blir en endring på ting, bare for å endre. Som om det må være en ny kolleksjon. Du kan ikke selge de samme klærne år etter år, du må gjøre noe annet med fargene, eller snittene, for at du skal selge mer. Ovenfor meg , så gjør det at jeg kjøper mindre. For å ta Facebook som et eksempel. De har nå en dustete startskjerm, jeg finner ingenting lengre. Jeg har aldri Facebook på Macen lengre, jeg bruker kun telefonen fordi der er det slik det pleide å være.

Erling: Tror du det er mer spesielt for deg med ADD, enn andre?

Renate: Jeg har ganske lett for å omstille meg og finne frem. Jeg er den som liker å lære selv, og trykke og finne ut av ting. Selv om jeg ikke har blitt lært opp til det. Det skaper ubehag, fordi det skaper unødvendig støy når jeg ikke har tid til det, og jeg ikke har interesse til å finne ut hvordan de har satt sammen hele Facebooken nå. Så mye bruker jeg det ikke. Da blir et irritasjonsmoment som jeg ikke har tid til. Da hiver jeg det bort.

Endringer på Facebook

Bjørn: Endringer orker jeg ikke. Nå har jeg 115 oppdateringer på Facebook. Jeg orker ikke å gå inn, det er et mareritt å gå inn. Det hoper seg opp. Det er så rotete. Nye funksjoner. Jeg må av og til inn og nullstille disse varslingene.

Renate: Han går bare inn og trykker lest alle, men han har ikke lest noen av dem. Bare for å slippe å ha dem.

Anders: Jeg òg passerte 100 i dag, slike.

Erling: Unngår du noe?

Bjørn: Hvis jeg ikke liker det, så gjør jeg det.

Erling: Spesifikt med de varslingene på Facebook. Er det noe du frykter?

Bjørn: Nei.

Renate: Jo, det gjør du.

Erling: På en skala.

Bjørn: Nei, jeg bruker ikke tid på det.

Anders: Hvorfor har du det på?

Bjørn: Jeg vet ikke hvordan jeg skal fjerne det. Jeg vil ikke fjerne appen heller.

Erling: Og du gidder ikke å finne ut hvordan. Frykt tror jeg ikke det er. Jeg vil ha muligheten. Fjerner jeg appen er jeg helt låst. Det gir meg ikke noe, så da bruker jeg det ikke.

Anders: Hva kunne de gjort annerledes? Facebook.

Bjørn: Ikke endre på noe.

Renate: Ikke så drastiske endringer. Jeg ser ikke poenget i det. Jeg vet ikke hva som skal gjøre det bedre. En total forandring.

Navigasjon i arbeidstegninger

Renate: Det er ikke bare Facebook og sosiale medier. Jeg merker det arbeidsmessig. Vi har mange forskjellige datasystemer. Vi har mange systemer og online innlogginger vi skal forholde oss til. Alle fungerer forskjellig. Vi fikk en forespørsel om å regne på en jobb, der de sendte Bjørn en lenke til en plass der alle tegninger skulle ligge. Nå skal jeg ikke henge ut noen programmer.

Anders: Jo, si navnet på programmet.

Renate: StreamBIM tror jeg det heter. Da endte det opp med at han ikke fant ut hvordan han logget seg på. Skjønte ingenting.

Anders: Var det innloggingen som var problemet?

Bjørn: Nei.

Renate: Han kom ikke igang.

Bjørn: Det er så mye. Prosjekt.

Anders: Navigeringen?

Bjørn: Ja! Det var 1000 plasser du kunne gå inn og lete og jeg skulle bare ha to tegninger. Jeg fant ikke dem. Da stopper det helt. Jeg prøver å søke på enkle ting. Ofte kaller arkitektene det noe annet enn det det er.

Anders: Nå er vi inne i kjernen av det meg og Erling holder på med.

Renate: Han fikk panikk, fristen gikk nesten ut. Så spurte han meg og sa at jeg måtte hjelpe og fikse. Jeg logget meg på. For meg ligger det enklere å lete. Selv jeg syntes det var tungvint å finne frem. Det første som møtte meg var 3D-tegninger der du kan manøvrere deg gjennom etasjer og inn i vegger. Plukke enkeltpunkter, rør og stikkontakter. Føringer og dragere. De driter jeg i. Jeg skal ikke gjøre noe med dem. De vises ikke når jeg skal inn og male likevel. Bare det å komme forbi det, finne tegningene og laste de ned, og får det forenklet nok til det jeg skulle gjøre. Jeg klarte å få det til, men jeg kan ikke være den eneste som synes at dette tar unødvendig mye tid og at jeg kunne brukt arbeidsdagen min litt mer fornuftig. Det burde vært mer brukervennlig men òg hvis de hadde samkjørt litt mer. Kunne de ikke ha blitt enige om at det var et system som fungerte noenlunde likt for alle, i stedet for at det er avhengig av hvem som er den meste aggressive selgeren av sitt program?

Renate: Vi som sluttentreprenører, vi må godta det de andre har valgt. Vi får aldri velge. Ergo må vi gjøre oss kjent med alle programmene som er der.

Bjørn: Vi har fem forskjellige slike store programmer.

Renate: Det er ett av dem jeg synes er greit, de andre er …

Erling: Hva er det som gjør det ene greit?

Renate: Det er mer logisk, enkelt satt opp. Når jeg logger meg på kommer navnet på prosjekt opp, og jeg får kun opp det prosjektet jeg har tilgang til. Det er ikke relevant for meg hvilke andre prosjekter det firmaet har. Og så ligger det fint i mapper. Er det arkitekttegninger eller er det …

Anders: Du liker et mappehierarki?

Renate: For meg er det logisk. Det blir praktisk. Du vet hva du åpner og går videre.

Jakobs lov

Anders: Jeg vil slå et slag for designprinsipper som vi har. Og så har vi en lov som heter Jakobs lov. Den taler til oss som designerErling: Husk at brukerne bruker mesteparten av tiden sin i andre tjenester og programmer enn ditt. Så prøv å tilpass deg det som er standardmåtene å gjøre ting på, ikke være for nytenkende. Det er noe flere burde ha tenkt over.

Byggekort til det bedre

Anders: Nå har vi vært litt ute med klørne. Er det noe som er bra? I den digitale verden. Systemer eller apper eller løsninger som dere bruker.

Renate: Ja, det hender faktisk at noe blir bedre. Når vi begynte å få pålegg om at alle måtte ha byggekort for alle ansatte som skal inn på en byggeplass. Da var det det mange i vår bransje som fikk panikk. Hvordan skal kortene bestilles? Til å begynne med var det egne selskaper som tok betalt for å bestille kortene. De tok 750 kroner for et kort som kostet 140. Jeg logget meg på og ville finne ut av dette selv. Jeg fikk bestilt alle våre selv. Det var litt tungvindt. Det var en teit portal der jeg hadde brukt et personnummer fra en annen ansatt, når du logget på kunne du ikke endre det uten videre selv om han hadde sluttet. Jeg måtte bruke hans brukernavn selv om det var koblet opp mot meg. Det ble helt feil. I tillegg var det vanskelig å laste opp filer. Bakvendt.

Anders: Hvilke filer skulle du laste opp?

Renate: Bilder av ansatte, bilder av signatur og identifikasjon. Det skal kombineres i et identifikasjonskort som hver ansatt skal ha. Nyttår i fjor, fikk de en ny portal som arbeidstilsynet selv lenket til. Den er betraktelig lettere! For det første så logger jeg meg på med min Bank-ID. Da finner den med én gang hva jeg har rettigheter til. Den finner ikke bare ett firma, den finner andre firma jeg har rettigheter til. Alt samme sted. Jeg velger den jeg vil inn på. Det står hvem som har byggekort, hvilke som snart går ut. Hvem har ikke. En liten klikkmeny der du laster opp bildene direkte. De har kuttet ut den ene biten der de skulle ha bilde av signatur. Det står jo stort sett på legitimasjonen til de fleste. Laster det opp der. Det har vært en stor forenkling. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg sparer. Jobben blir kjekkere, fordi den portalen er bedre satt opp.

Erling: Du er inne på noe her. Du beskriver en annen endring, en god endring. Ikke alle endringer er dårlige. En viktig distinksjon. Det er forskjell på endring og forbedring.

To dager på Nav sine sider

Bjørn: Jeg prøver å tenke. Jeg tror ikke det er noe som er enkelt på apper.

Erling: Hvorfor ikke?

Bjørn: Det er så tungvindt å navigere seg frem. Jeg klarer ikke å se logikken i det.

Erling: Handler det om ADHD?

Bjørn: Det kan godt være. Min hjerne er ikke skrudd sammen til å finne frem der. Jeg beinsliter. Det var som da vi startet. Jeg er alltid litt eplekjekk. Huset gjør seg selv. Jeg hadde gått litt for lenge og vært for eplekjekk. Så skulle vi ansette en. Jeg sa «you fix». Da sa hun at dette må jeg fikse, for hun gadd ikke mer. Gjør det selv. Jeg hadde holdt på i over en dag.

Renate: To.

Bjørn: To dager.

Anders: Hva gjorde du?

Bjørn: Jeg prøvde å finne frem på Nav sine sider. Jeg var så varm i hodet.

Renate: Han skulle bare inn på Altinn og registrere det.

Erling: Hva var problemet?

Bjørn: Det er jo en jungel! Hvor skal du trykke, hva skal du gjøre? Du skal laste opp. Etter to dager måtte jeg krype inn til henne og si at jeg ikke fikk det til. Jeg lover bot og bedring. Hun brukte tre minutter for å fikse det.

Erling: Var du da interessert i hvordan hun fikk det til?

Renate: Da var han så lettet over at jeg fikk det til, så da trengte ikke han å bry seg.

Nytt system for kvalitetssikring

Bjørn: Nå har vi nylig byttet et KS-system på jobben.

Anders: Hva betyr det?

Bjørn: Kvalitetssikring. Fantastisk!

Anders: Litt ironi der?

Bjørn: Ja, det kan du godt si. Så skulle vi ha en gjennomgang. Hun hadde bestilt en time med han som hadde systemet. Dette skulle være tilrettelagt for håndverkere som ikke er så flinke til dette. Jeg logget meg inn, han kobler seg på PC-en min. Så sier jeg, nå må vi ta det helt rolig, for jeg er ikke så flink til EDB. Ingen problem sa han. Så begynner han i full fart. Han maser i over en halv time, jeg får ikke sagt et ord. Så sender jeg melding til Renate og spør om jeg kan be ham ryke og reise?

Renate: Jeg sa at han ikke for lov, han må være høflig.

Erling: Men du måtte ta en avsjekk med henne først, om det var greit.

Bjørn: Ja. Jeg fikk sagt to setninger på hele denne timen. Så spurte han meg hvordan det gikk. Da svarte jeg at jeg aldri har fått så lite igjen for en helt time før. Totalt bortkastet.

Renate: En dårlig dag på jobben. Nå hører det med til historien at uken etter så var det meg og ei annen som òg skulle ha denne gjennomgangen med samme fyren på samme systemet. Vi hadde han på høyttaler, og han gjorde akkurat det samme som han gjorde med Bjørn. Det var kjempenyttig.

Anders: Folk er forskjellige!

Renate: Satt som en kule! Vi skjønte logikken, det var fornuftig. Vi visst hvor vi skulle lete. For meg var den måten som han viste det på og snakket på, veldig konkret. Kastet ikke bort tiden min. Han viste hvor jeg kunne lete dersom jeg ikke husket. Det likte jeg. Helt topp.

Ulik ADHD

Erling: Dere har begge ADHD. Her var det noe som ble presentert på samme måte, det funket ikke for begge.

Bjørn: Jeg er heldig. Vi utfyller hverandre. Det hun er flink til er jeg kjempedårlig til. Og motsatt. Så har vi noe vi begge er flinke til. Til sammen blir det veldig bra.

Renate: Det er nok det som er grunnen til at vi har fått forespørsler om å holde foredrag, for ADHD-foreningen. Vi er på hver ende av skalaen. Vi får det til å fungere. Begge deler er normalt. Det er ikke uvanlig at folk er så forskjellige. En diagnose sier ikke så mye mer enn at det er en diagnose. Hvordan det slår ut er individuelt.

Erling: Hva sier egentlig ADHD-diagnosen? Er det et sett med kriterier?

Renate: Jaja, det er mange kriterier. Det går på problemløsning. Jeg husker ikke alt. Hovedpoenget er at til syvende og sist så er det noe som er annerledes i hjernen. Nervesignalene er annerledes enn resten av verden.

Erling: For h-en står for hyperaktiv?

Renate: Ja. Hva står A og D og D for?

Renate: Attention Deficit Hyperactivity Disorder, hvis jeg fikk med meg alle bokstavene nå. Dersom du får en ADHD-diagnose nå, så er det ADHD. De skiller ikke mellom ADD og ADHD. Det er én greie som slår ut forskjellig.

Erling: A-en, attention, er det kjernen i det?

Renate: Oppmerksomhet. Det kan være det. Konsentrasjonsproblemer. Rastløshet. Indre uro. Overenergi. Problemer med å sove. Det er mye som kan spille inn. Så er det hvordan den personen ellers er skrudd sammen. Livssituasjonen vil òg spille inn. Dersom jeg hadde visst hva jeg slet med, noen år tidligere, så hadde jeg vært spart mange år med grubling og tanker. Og en del depresjoner. Når jeg nå vet hva jeg har å forholde meg til, så har livet vært enklere. Jeg har akseptert at jeg er annerledes enn andre på det området.

Bjørn: Dersom jeg hadde fått diagnosen tidligere, så hadde ikke det gjort så stor forskjell.

Renate: Du hadde jo fått medisiner tidligere.

Bjørn: Jeg spreller jo fortsatt.

Renate: Jeg har jo drevet selskap med ham før, før diagnosen. Da jobbet han som maler. Han kunne ikke gjøre noe administrativt. Det måtte jeg fikse. Jeg kunne ikke drevet firma med han nå, dersom han ikke hadde fått medisinene. Dette har hjulpet ham sammen med kunnskapen om hva som er problemet.

Bjørn: Definitivt.

Renate: Vi har lært mye av andre med ADHD, på arrangementer og foredrag og kurser.

Bjørn: Jobbmessig hadde det ikke funket. På det personlige planet, så er det ikke store forandringen egentlig. Tror jeg.

Anders: Dere er ikke helt enige?

Renate: Jo, både òg!

Medisiner

Renate: Da jeg fikk diagnose og medisiner …

Erling: Du fikk den før ham?

Renate: Ja.

Anders: Går dere på de samme medisinene?

Renate: Nei. Tenk deg at du har hatt et kjøleskap som har stått og surret med en motor og et kulelager som holder på å ryke. Plutselig slår det seg av. Det blir en merkelig tomhet og stillhet i rommet.

Erling: Det blir som ventilasjonen her skrur seg av.

Renate: Akkurat slik! Den følelsen fikk jeg da jeg fikk medisiner. Det var som om jeg hadde den duren inne i meg, og slo den seg av. Jeg ble rolig tenkte at det er slik det skal være. Det gjorde at jeg lærte å legge ifra meg bekymringer og problemer. Jeg hadde ikke så mye vonde tanker og følelser, og var ikke så overveldet. Jeg synes det var godt fra første dag, og jeg begynte å finne meg selv. Noen år senere da han skulle begynne på medisiner, fordi han hadde fått sin diagnose, så trodde jeg at det skulle bli kjempebra. Han skulle bli den som får øye for detaljer, han kommer til å se at han hiver trusa på gulvet i stedet for i skittentøyet.

Anders: Hiver du trusa på gulvet?

Bjørn: Stringtrusa.

Renate: Står det en dunk midt på gulvet, så havner alt rundt. Jeg så for meg at han skulle reagere slik jeg hadde gjort. Ja virkelig bli rolig og oppmerksom og blablabla. Det ble han ikke i det hele tatt. Han ble en kranglefant uten like.

Erling: Mer kranglete?

Renate: Ja, han diskuterte på alt.

Bjørn: Hun snakker ekstremt mye. Hun elsker å høre sin egen stemme.

Erling: Rolig nå!

Anders: Nå er vi tilbake til fordommene mine.

Bjørn: Hun er veldig flink å ordlegge seg. Ekstremt flink. Når vi sitter og diskuterer, så kommer hun med 30 spørsmål fortløpende. Min hjerne bruker tid. Jeg har 1 million tanker jeg òg. Når hun kommer med neste spørsmål, så klarer ikke jeg å feste (konsentrasjonen). Så begynner det på nytt igjen. Når vi diskuterer, så klarer ikke jeg å svare. Det blir stopp.

Erling: Før eller etter medisinene?

Bjørn: Før. Da jeg begynte på medisinene så klarte jeg å tenke. Plutselig ble alle tankene klare. Det ble motstand i diskusjonene.

Renate: Han skulle diskutere på alt. Han hadde 30 år med diskusjoner å ta igjen. Tenk alle gangene han har stått inne hos rektor, og rektor ha beskyldt ham for å klatre i gardinene og det og det. Så har han tenkt at han skulle si noe, men før han fikk sagt noe så hadde de gått videre, så ble de sure fordi han ikke svarte. Dette fikk ekstra konsekvenser fordi han ikke svarte. Dette har han vokst opp med. Plutselig kom ordene, fordi han faktisk hadde mulighet til å si dem. Det ble en annen verden.

Erling: Han fikk tatt igjen 30 år med diskusjoner på 3 måneder?

Renate: Ja, så roet det seg.

Anders: Så nå er dere litt mer i synk?

Renate: Ja, det gikk ikke så lenge. Heldigvis var jeg først ut. Jeg innså at nå gikk jeg i den fellen jeg òg, der jeg trodde at alle var like. Du kan ikke alltid dømme andre ut fra deg selv. Jeg skjønte litt hvordan det hang i sammen. Da måtte jeg lære meg å ha litt mer tålmodighet og holde igjen. La han få lov å snakke. Det er ikke alltid enkelt.

Bjørn: Jeg er jo ikke så mye hjemme alikevel.

Renate: I dag var vi på samme Teamsmøte, så da så vi hverandre.

Teams og e-post

Anders: Teams, der er du?

Bjørn: Ja, der kan jeg bare trykke godta.

Anders: Fordi jeg hadde tenkt å tvinge deg opp i et hjørne, og få det til å si noe som er bra i den digitale sfæren.

Bjørn: Jeg har prøvd Teams og Zoom. Teams er mye lettere. Det er bare å godta, så er jeg rett inne.

Renate: Hvis han blir invitert. Du får ikke ham til å opprette et møte.

Bjørn: Det får jeg ikke til. Jeg må be andre sende innkalling.

Anders: Her må jeg si at jeg sendte innkalling til dette møtet, klokken ti over fem på morgenen. Ett sekund senere svarte du «jeg kommer».

Bjørn: Jaja, det er langt på dag.

Anders: Der fungerer du. Du bruker jo disse tjenestene?

Bjørn: Når jeg får den opp, så trykker jeg godta eller avslå. Da er det bare å godta. Hadde jeg måtte trykke på en lenke først, da hadde jeg slitt mer.

Anders: Da er det en høyere barriere.

Bjørn: Ettrinnsbarrieren fungerer best. Det er fint med Teams, kun ett trykk.

Anders: For deg er det ett trykk som gjelder.

Bjørn: Da funker det. Jeg sitter i noen styrer. De har tålmodighet når jeg skal svare på mailer. Det tar sin tid. De ringer meg heller, så skriver de ned det jeg sier.

Dysleksi

Anders: Er du komfortabel med å lese og skrive?

Bjørn: Jaja.

Renate: Der er det mye bedre etter at dataen kom, for han har jo dysleksi òg.

Bjørn: Jeg har dysleksi ja, og etter at jeg hadde slag da jeg var 19, så sliter jeg enda mer med den biten. Jeg skriver vanvittig mye feil, det gjør jeg. De som er rundt meg vet det, så de smiler og ler litt.

Renate: Der merker jeg en stor forskjell. Da jeg traff ham var det ikke så mye data, så da skrev han søte kort til meg og sånn. De var veldig søte med sjarmerende skrivefeil og sånn. Noen har han valgt å beholde. Da vi startet firmaet, og han skulle skrive til meg hva jeg skulle skrive på ordrelinjer og slikt, det var ekstremt mye feil. Da han begynte å bruke datamaskinen, så skriver han mye bedre. Bedre korrekt grammatikk og bedre ordlegging. Det er så tydelig. Bokstavene danser ikke fullt så mye.

Bjørn: Jeg har aldri skrevet en stil i hele mitt liv. Hun har tvunget meg til å begynne å skrive. I begynnelsen var det enkle setninger, gjerne fire ord på hver setning. Oppstykket. Jeg har ikke problemer med å lese. Det er kun skrivingen.

Renate: Med lesing så er det mail. Ikke bøker. Et godt eksempel på hvordan vi har tilpasset oss og utfyller hverandre – da han skulle ta fagbrev som maler, så måtte han først ta en teorieksamen.

Erling: Etter at dere hadde startet?

Renate: Jaja. Det var med én gang at vi startet RMB at du tok teorien.

Bjørn: Var det ikke før?

Renate: Nei.

Anders: Så 11 år siden.

Renate: Noe slikt. Da måtte han ta det som privatist. Vi skaffet en pensumbok, men det nyttet ikke for ham å lese den, så jeg leste den fra A til Å. Jeg har til dels fotografisk hukommelse når jeg leser noe, når jeg vil. Det koster meg mye å ville. Så satt jeg og gjorde det om til praktiske eksempler, så satt jeg å gjenfortalte kapitlene, og prøvde å fortelle at han skulle se for seg at han skulle til den og den kunden, hva skal du gjøre? Da visste han hvordan han skulle gjøre alt i praksis. Det visste han og det kunne han. Det var nok til at da han skulle ta eksamen, så stod han med god margin. Aldri åpnet boken!

Anders: Fungerer du med lydbok?

Bjørn: Nei. Hvis du hadde lest for meg, da dette jeg helt ut.

Renate: Jeg måtte gjenfortelle med egne ord, og gjøre det levende.

Bjørn: Det er den eneste måten det funker på.

Erling: Med dysleksi, er det vanlig at folk med ADHD …

Bjørn: Veldig mange har det.

Erling: En større forekomst der enn ellers?

Bjørn: Jeg vet ikke, jeg tror det.

Renate: Det er mange som er diagnostisert med det. Hvis du har dysleksi, så oppdages det på skolen at du sliter med noe. I en prosess der de finner ut hvorfor du sliter med å lese og skriver, så dukker det ofte opp en ADHD òg. Jeg vet ikke om det en større overvekt.

Bjørn: Ting skal gå fort. Det er vanskelig å si.

Iphone og Altinn

Anders: Hvilke tips vil dere gi til oss som skal lage det neste regnskapssystemet til oss?

Renate: Gjør det visuelt.

Anders: Hva legger du i det?

Renate: At farger og grafikk er brukt på en slik måte at det er enkelt for øyet å finne frem. Det er enkelt å forstå hvor du kan klikke deg videre. Da jeg fikk min første iPhone, så var det en åpenbaring. Dødsenkelt. Bilde av det du skulle inn på. Klakk, da kom du inn. Det er ikke tvil om at Apple har gjort det bra med at de fikk til noe der. Den dag i dag så sverger jeg til Mac, fordi det er logisk sammenlignet med en PC. Når jeg må hjelpe de andre på kontoret som bruker PC, så klarer jeg alltid å rote og finne frem. Jeg er sta nok til å lete. Jeg klarer ikke å finne logikken og sammenhengen i det.

Vi har noen venner som har en datter som bruker et brett der hun har noen symboler for å snakke. Hun kan se på dem eller peke på den, så snakker brettet for henne. Da jeg så den så var det slik jeg følte det da jeg fikk iPhone. Så enkelt og visuelt. Samtidig skrelle bort unødvendig informasjon.

Når jeg logger meg på Altinn, så skal jeg kanskje hente en sykemelding fra en ansatt. Det er flott at det er digitalt, da har jeg kontroll. Jeg visste ikke da dette ble digitalt, at det offentlige har ikke bare organisasjonsnummeret mitt på firmaet, de har et underorganisasjonsnummer der alle ansettelsesforholdene ligger. Så når jeg logger meg inn i Altinn, så kommer ingenting opp av sykemeldinger eller persongreier før jeg trykker vis alle mulige aktører. Da kommer det en underfane under mitt firmanavn. Trykker jeg på underfanen så kommer jeg inn i en egen innboks. Der finner jeg alle personalgreier. Jeg må ærlig si at jeg brukte over en måned på å finne ut av det. Jeg ringte til Brønnøysund og Altinn. Jeg var på chat, jeg var på mail. Jeg fikk kjeft av Nav fordi jeg ikke hadde svart på noe dialogting og tang. Men jeg kunne ikke finne det. Da jeg endelig fant det, så var det greit, da vet jeg hvor det er. Det står ingen plass, det er ikke logisk i seg selv. Det å gjemme ting bak fungerer dårlig.

Søkefelt og Alle mot én

Anders: Hva med søkefelt?

Renate: Søkefelt er bra. Men ikke teite søkefelt som er så nøyaktige at du må skrive helt identisk. Det verste som finnes er søkefelt … Du vet «Alle mot én» som går på TV på lørdager. Vi hadde noen venner som ville at vi skulle logge oss på det. Jeg letet etter venninnen min, og fant henne ikke. Jeg skrev inn telefonnummeret, ingenting kom opp. Da tenkte jeg at dette kanskje var en teit søkemotor der alt må være nøyaktig. Hun har en apostrof over den ene e-en, og så måtte den ha mer enn så og så mange bokstaver før den viste noe i det hele tatt, dermed kom du til den bokstaven med apostrofen. Da jeg tok med den, klakk, der var hun med én gang. Ikke gidd! Det må være lov å skrive feil.

Anders: Menneskelig feil. Det er mange som ikke vet hvordan du får frem det tegnet.

Renate: Bestevenninna mi vet fortsatt ikke hvilken vei den apostrofen går, om det er til høyre eller venstre. Jeg må tenke hver gang.

Anders: På norsk går den alltid opp til høyre.

Erling: Ikke alltid.

Renate: Jeg sliter med venstre og høyre òg. Da må jeg tenke at jeg har klokken der.

Erling: Den går ikke alltid opp til høyre.

Anders: Utenom ett ord – òg.

Erling: På òg som i også, så har du grav aksent ja. Og så har du akutt aksent på navn og sånn.

Renate: Nå gikk rullegardinene ned hos begge oss.

Bjørn: Jeg vet ikke hvordan jeg får den frem, jeg har ikke interesse av det heller.

Anders: Det var bra eksempel. Vi må lage det mer menneskelig og tolerant.

Renate: For hvis du har én bokstav som er feil, eller mangler en apostrof, at du likevel får opp de tingene som treffer. Der du må skrive helt nøyaktig, så er det vanskelig å finne frem.

Erling: Det var ikke Bjørn som skulle gjøre dette?

Renate: Jeg tok mobilen hans og gjorde det for ham.

Bjørn: Jeg hadde ikke vært med ellers.

Erling: Du gir opp før du prøver?

Bjørn: Ja, det er helt uaktuelt.

Renate: Så kan det hende at dersom han ikke hadde hatt meg til å fikse det, så hadde han sannsynligvis giddet å blitt litt flinkere på et par ting. Han har ikke hatt behov.

Erling: Du er litt krykke for ham?

Renate: Jojo. Det går begge veier det. Jeg trenger aldri å fylle bensin på bilen. Jeg har magisk bil som går uansett. Ser aldri på bensinmåleren, vet ikke om den går på bensin eller diesel. Det er greit å ha en arbeidsfordeling.

Bjørn: Og huset gjør seg selv. De trusene som havner på gulvet, de forsvinner.

Erling: Bordet rydder seg selv.

Bjørn: Det gjør det.

Anders: Jeg mistenker at vi kommer til å selge inn denne episoden – «Hvorfor hiver ADHD-folk stringtruser på gulvet?»

Renate: Ja!

Anders: Da kommer mange til å høre. Det er selgende. Blir du sur da, Bjørn?

Bjørn: Nei, det er helt topp!

Renate: Han tåler det.

Bjørn: Jeg tar meg ikke høytidelig for fem flate øre.

Erling: Hehe.

Bjørn: Nå får jeg en million tanker i hodet. Neste bilskiltet er stringtrusa.

Renate: Jeg tror det er for mange bokstaver, jeg håper i alle fall det.

Brukerinvolvering

Anders: Jeg tror vi må runde av. Jeg skal være ærlig, jeg kunne sittet her og snakket med dere til i morgen. Dette er veldig meningsfullt. I designarbeid så snakker vi om, det ærlig er spesialist på, det er brukersentrert design. Vi prøver så langt det lar seg gjøre, å sette oss inn i brukerne sin situasjon.

Erling: Snakke med brukerne, teste på brukerne.

Anders: Vi snakker om brukerinvolvering. Innen universell utforming så snakker jeg gjerne om å involvere folk som er litt annerledes. Vi gjør det aldri.

Erling: Vi som i bransjen.

Anders: Vi som i bransjen, ja. Jeg skal ikke sitte på min høye stol og si at jeg alltid gjør det. Tror dere at det ville vært lurt for bedrifter som sitter og lager disse regnskapssystemene eller disse søkemotorene, og invitere folk fra ADHD Norge eller andre plasser, til å prøve ut og teste og komme med innspill?

Renate: De burde gått via FFO, der har du autismeforeningen, du har blindeforbundet. Alt ligger der. Det folk har av utfordringer og bagasje, mange av diagnosene er samlet under den paraplyen. Der kunne det vært opprettet et brukerutvalg der folk kunne testet den ene eller andre utfordringen. Da får du mangfold!

Bjørn: Det er superviktig. Jeg har mine utfodringer, men blinde, svaksynte, døve – det er så mange utfordringer. Jeg jeg har er en liten utfordring i forhold til det som mange andre har. Det opplever vi med dere som holder på med dette, mange er lite mottakelige for hvordan ting kan gjøres.

Renate: Det er litt naturlig òg. Hvis du synes noe er lett selv, så er det av og til vanskelig å se for seg at ikke alle synes det er like lett. Det kjenner jeg ofte på med ham, jeg kan ikke forstå at det er så vanskelig å bare gjøre sånn og sånn?

Anders: Vi er jo forskjellige.

Renate: Det er greit å være forskjellige. Det er fint å finne en mellomting som kan gagne flest mulig, slik at de kan få en mestringsfølelse der de kan tenke at dette klarer jeg, dette finner jeg ut av.

Anders: Du sier at det er mange typer mennesker å ta med seg i brukerinvolvering. Her har jeg en liten påstand. Jeg er litt på tynn is. Jeg later som om jeg har peiling. Jeg har sagt at vi kan involvere blinde og døve, men det er ganske lett for meg å skru av lyden på PC-en min, eller å skru av skjermen min og starte et blindeverktøy, en skjermleser, og simulere dette. Men jeg kan aldri simulere det å ha ADHD. Derfor mener jeg at i brukerinvolvering kan det være viktigere å involvere folk med ADHD eller andre typer …

Bjørn: Både òg. Jeg kan nesten sammenlignes med en som er blind når det er gjelder dette. Hvis det ikke er superenkelt, så dette jeg ut.

Renate: Samtidig er det slik at for en som er blind, så kan ikke du bare binde et skaut foran øynene og så er du blind. Som blind kan du se litt, du kan se enkelt farger kanskje, eller enkelt konturer. Noen kan være oversensitive for lys, selv om de egentlig er blinde. Noen har skjerpet hørselen såpass at det kan være et problem. Ting som lager lyd kan bli forstyrrende fordi du bruker ørene til å manøvrere med. Det er så mange andre ting som spiller inn. Det er nok mange flere nyanser der enn du kan tenkte deg.

Anders: Jeg støtter deg. Jeg er stigmatiserende når jeg sier det jeg sier …

Renate: Jeg tror òg at det kan være enda mer å lete blant når man har mennesker med en kognitiv utfordring. Om det er ADHD, eller andre psykiske lidelse. Jeg liker ikke ordet lidelse.

Bjørn: Utfordringer.

Renate: Å få et gjennomsnitt av mangfoldet, der er det mye å lære. Samtidig er sjansen stor for at det kan hjelpe andre grupper òg.

Simulering av ADHD

Erling: Har dere forslag til en måte vi kan simulere ADHD på?

Anders: Går det an?

Bjørn: For min del, drikk 50 kopper kaffe.

Anders: Du nevnte dette kjøleskapet, er det noe der.

Renate: Se for deg når du er på det verste. Se for deg at du over lengre tid har gått uten søvn. Du får aldri hvilt deg helt. Du begynner å få litt tinnitus, litt øresus, en uro, hjertebank i deg og kjenner at kroppen er stresset og står på vakt hele tiden. Når du kommer på jobb, så snakker folk til deg. Du får ikke med deg hva de sier, de må gjenta det. Du blir irritert. Du blir sur og stresset over for mye lyder og for mye lys. Du kjenner at kroppen ikke er i harmoni. Ting henger ikke sammen. Slik har jeg opplevd det. Når du går med det over lang, lang tid i mange år. Du blir sliten, det blir en utfordring. For Bjørn sin del, kjenner du deg igjen i det, eller ville du sagt det annerledes?

Bjørn: Problemet er at jeg ikke tenker, jeg bare handler. Det som blir stress ignorerer jeg. Jeg går videre på noe annet heller.

Anders: Dette synes jeg er en kanonbra avslutning. Hør nå. Erling er jo sjef for noen designere. Det han gjør når de skal lage noe neste uke, så sier han til halvparten. Når dere kommer på jobb, så har dere drukket 50 kopper kaffe, så sier han til andre halvparten, dere får ikke sove på to døgn. Vi skal tenke inkludering her av våre brukere. Det er en god løsning! Eller?

Erling: Tja. Hehe.

Renate: Det kan være at du hadde fått et lite innblikk i hvordan det hadde vært.

Erling: Det var et veldig fint perspektiv. Jeg har tenkt at ADHD handler om å ikke klare å holde fokus. Det du beskriver er hvorfor en ikke klarer å holde fokus, at kroppen er i uro. Jeg kjenner igjen dette når jeg blir trøtt, når jeg har brukt hodet mitt mye. Hvis jeg skal fullføre noen resonnementer på kvelden, så stopper det, og jeg fyker avgårde til andre ting. Jeg klarer ikke å holde det fokuset på samme måten.

Renate: Akkurat slik er det for oss. Forskjellen er at når du har ADHD så kommer slike ting til syne mye tidligere enn hos de som ikke har det, fordi du er oppbrukt allerede.

Erling: Du starter som oppbrukt.

ADHD som en ressurs

Renate: Ja. Tomt batteri. Samtidig føler jeg at med den kunnskapen jeg har, med de medisinene vi har, vi har et liv som er meningsfullt og godt, så er vi en stor ressurs. Det er nå den motoren som gjør at jeg klarer å gi gass mer enn andre uten en eneste diagnose.

Anders: For det har dere gjort, dere har jo utrettet veldig mye. Jeg var imponert da jeg hørte historien deres før vi begynte i dag.

Bjørn: Vi er godt fornøyde.

Anders: Bra jobbet!

Renate: Jeg er glad jeg hoppet i det. Jeg vet ikke om vi hadde turt å ta den sjansen, den plassen vi var i livet da vi startet dette firmaet, uten min ADHD så hadde jeg tenkt for mye konsekvenser, vært redd for alt som kan gå galt. Vi lander alltid på beina.

Anders: Du var ikke så vanskelig å overtale, Bjørn?

Bjørn: Ikke i det hele tatt. Hvis det er noe nytt, så er jeg med.

Ommøblering

Renate: Så lenge jeg ikke ommøblerer så er han med på alt.

Bjørn: Fyttikatta. Jeg blir pissesur.

Anders: Det går jo på det samme.

Erling: Uønsket endring.

Bjørn: Jeg skulle kverke bestekompisen min. Kent Håvard, jeg håper du hører dette.

Renate: Jeg ville bytte om på loftet, jeg ville flytte soverommet. Han ville ikke. Så da han reiste bort en helg, så fikk jeg bestekompisen til å bære sengen vår ned. Han lo hele veien ned. Det var kjempegøy. Han visste hvor sur han ville bli. Det er da du vet at du har en god kamerat.

Erling: Hvor lenge var du sur, da?

Bjørn: Det gikk noen uker.

Erling: Såpass.

Bjørn: Det er krise. Hvis hun har ommøblert uten at jeg har fått det med meg, jeg takler det ikke.

Renate: Så kan han komme etter tre dager og si at det går bra. Aldri før.

Bjørn: Ikke alltid det blir bra.

Anders: Hvor mange dager går det til han sender de søte kortene til deg?

Renate: Det er lite kort nå, men han har alltid vært oppmerksom på detaljer.

Bjørn: Damer er det beste vi har, de skal tas vare på.

Erling: Amen.

Anders: Takk, veldig kjekt!

Oppsummering

Anders: Nå har vi kastet skravlebøttene ut døra. Nå kan vi puste ut.

Erling: De ga meg energi. Det var så lett å snakke med dem. Vi kunne stille hvilke spørsmål som helst. En fryd!

Anders: Jeg er så glad for at de tok seg tid til å komme her.

Erling: Det var to ting som slo meg. Da de begynte å snakke og de snakket om ADHD som noe bra, som en superkraft, da fikk jeg dårlig samvittighet. Vi har invitert dem fordi vi har sett på det de har som en funksjonsnedsettelse.

Anders: Det er kanskje litt av feilen med samfunnet, at vi ikke bygger opp under de egenskapene som folk har, uansett hva det er. Vi er kanskje ikke så flinke til å tilpasse.

Erling: Det var veldig kjekt å få et bredere perspektiv, om hva ADHD er og hvordan det er å leve med det.

Anders: Hva er høydepunktet fra dagens episode, Erling?

Erling: Det var så mange høydepunkt, det var så mye som var bra.

Anders: I dag er det totalten som teller.

Erling: Høy energi hele tiden, de var åpne og ærlige. De var reflekterte. Forskjellen, altså hvor forskjellige de var i sin diagnose, hvis det er lov å si.

Anders: Det er lov å si.

Erling: Det var det som åpnet øynene mine mest.

Anders: Det som fikk hodet mitt til å snurre mest det var da Bjørn sin enorme aversjon mot forandring. Og at det var så overførbart til det fysiske rommene og de digitale flatene. Jeg har jobbet i denne designbransjen, eller IT-bransjen, i ganske mange år. Det er aldri et tema, vi lager noe, vi brukertester det, det er bra, de forstå det. Men har vi faktisk tatt inn over oss belastningen vi påfører alle eksisterende brukere ved å gjøre en slik endring? Til nå har kun lest én studie der Google forteller om et redesignprosjekt av Google sitt verktøy for oversettelse, Google Translate. Om alle de hensynene de tar til dette. Vi vet vi har en grisegod løsning, vi kommer til å rulle den ut over lang tid. Små endringer om gangen. Vi skal ikke få den brukerstormen som kommer hvis du endrer for mye, selv om det er til det bedre.

Erling: Og hun Bompi som fortalte om denne løsningen som var så bra. Det var en ny løsning. Endring. Utelukkende positivt. Endring i seg selv er ikke problemet. Kall det dårlig endring, som vi ikke har kontroll på. Endring som ikke er utelukkende positivt.

Anders: Men har du stor nok brukermasse …

Erling: Endring kan vi gjøre bra og dårlig. Som med Google og byggekort. Gode endringer, sannsynligvis.

Anders: Hvis du har et veldig dårlig produkt i utgangspunktet, så trenger du ikke å tenke så mye på dette. Men hvis du jobber litt mer som vi gjør, iterativt, der du ønsker å forbedre løsningen. Du vil gjøre den bedre, fordi du ser noen muligheter i markedet.

Erling: Du må være veldig bevisst på hvordan dette påvirker bruken av det du endrer. Og ikke endre på konvensjonene innenfor det produktet du endrer.

Anders: Jeg kjenner meg igjen.

Erling: Jeg òg. Når jeg gjør ting som jeg ikke har lyst å gjøre, som ikke er kjekke, så vil jeg bare at det skal være slik det er. Som å føre regnskap. Jeg har funnet knappene mine, jeg vet hvordan det skal gjøres.

Anders: Ikke kødd det til.

Erling: Ikke endre det. Veldig kjekt. Jeg kommer til å huske denne episoden og denne samtalen lenge. Som med Lars i første sesong av Universelt Utformet. Dette var gøy.

Anders: Dette er jeg glad for at vi gjorde, og glad for vi fikk muligheten til. Jeg kommer til å bli et bedre menneske og en bedre designer av dagens runde.

Erling: Det håper vi at lytterne òg blir. Takk for i dag.

Anders: Takk. Kom gjerne med innspill til hvem som kan være med her.

Erling: Til hei@ulik.fm. Snakkes!